Varslerens dilemma

Vi leser igjen om varsleren som ikke blir hørt. Den som sier fra, møter enten motstand eller ignoranse fra overordnet nivå. Og så kan man bare se på at overgrep og feil begås og overses, selv om det kunne vært unngått.
Varsleren sier fra fordi hun/han har et genuint ønske om rettferdighet. Det finnes sjelden personlig gevinst i å varsle, derimot risikerer man å tape på flere plan.
Vi liker å tro at det er åpenhet i alle ledd i Norge og at det alltid vil lønne seg å si fra. Dette tror jeg dessverre er langt fra hverdagen i vårt samfunn. Altfor ofte blir varslere i beste fall oversett eller ignorert, mens altfor mange opplever å bli svartelistet eller skjøvet ut av det gode selskap hvis de sier fra.
Så undres man hvorfor sjefsnivået ikke tar tak når noen sier fra om mangler eller svikt. Kan det komme av at de ikke tar varsleren på alvor? Kanskje gjør de dette av lojalitet til systemet, av typen; ”vi har ikke problemer hos oss”? Kanskje oppfattes ikke alvoret i situasjonen?
Jeg tror ikke alltid det er så enkelt, dessverre. Mange sjefer er redd for å bli avslørt, de frykter at sin manglende lederkompetanse kan komme til syne, og da er det best å skyve alt under teppet. Hvis varsleren har rett, kan dette vise at lederen ikke strekker til, og stille ham i et mindre flatterende lys.

I altfor mange tilfeller er det varsleren som må lide. Inkompetente ledere vil måtte gjøre alt som er mulig for å forhindre avsløring, og da er det lettest å kvitte seg med varsleren. Dette skjer dessverre ofte i vårt samfunn. Og varsleren, selv om han har god samvittighet, kan få problemer med å komme inn i arbeidslivet igjen. For hvem ansetter en illojal medarbeider?
Vi er i ferd med å få den amerikanske ”cover your ass”-holdningen. Ingen leder vil bli avslørt, alle feil og mangler må dekkes til. Og da er det fåfengt å si fra om noe som helst. Her skal fasaden vært blank, uansett pris.

Forrige uke ble jeg kontaktet av noen elever som følte at de ikke nådde frem til skolens ledelse (jfr forrige blogginnlegg). For meg er det helt klart at vi må lære de unge at det nytter å si fra. De må tidlig bli sikker på at de blir hørt og at det er deres plikt og rett til å varsle. De må lære og erfare at deres meninger og oppfatninger blir tatt på alvor, og at deres ord kan og vil gavne fellesskapet.
Hvordan skal vi få et åpent og trygt samfunn hvis de unge ikke blir hørt?

Men, vi fortsetter å si fra, gjør vi ikke?

Hilsen Hanne

Advertisements
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: