Tale ved skolens slutt

I dag har vi hørt på de svulmende talene og alle de vakre ordene. Min tale var ferdig, men det ble ikke rom for den. Den kommer her.

Og her kan jeg være litt mer direkte. Herlig.

Etter 40 år i skolen ser jeg en skummel tendens. Og jeg liker det ikke. Nå skal det måles og veies, alt som kan regnes sammen teller. Vekk med praktiske fag, vekk med fysisk aktivitet, med gleden over å gjøre noe man gjør noe morsomt selv om det ikke står i årsplanen. Alt skal nå sentreres rundt de tre skriftlige fagene, og det er de resultatene man snakker om.

Hvor blir det av undringen? Hvor blir det av fryden over en fin tegning, en tur i regnet, en forestilling med sang og dans midt i mattetimen? Tar vi fra elevene gleden over å mestre noe? Tar vi fra dem evnen til å forske, under seg og gjøre ting på sin måte? Er vi på riktig vei når vi innfører enda flere nor/eng/mat-timer på bekostning av fag der resultatene ikke gir umiddelbar utelling?

Heldigvis er det sterke krefter som nå jobber mot dette male/veie-hysteriet. Heldigvis fines modige og klartalte folk som tør stå frem slik at det blir plass og aksept og seire også for de som ikke er så flinke i skriftlige fag. Ære være dem som tør og gidder bruke tid og krefter på å slåss mot politikere som ikke har peil på skolen.

Jeg har fått gleden av å veilede nyutdannede lærere de siste årene. Hvilken glede det er å forsøke å hjelpe dem til å bli trygge i sin rolle. Disse flotte, entusiastiske folka, som ivrig kaster seg over alle oppgaver hver dag. Disse som skal jobbe flerogførti år i skolen videre. Hvordan skal vi få dem til å holde trykket oppe? De blir utsatt for et massivt angrep av forståsegpåere som alle påberoper seg å vite hva som er best for skolen.

Da sier jeg: Ikke hør på dem! Husk at du er sjefen i ditt klasserom, og det er du som kjenner dine elever og deres læringspotensiale. Ta noen sjanser, hiv deg utfor noen stup. Det ligger mye læring i å gå på trynet, sann mine ord.

Utenfor klasserommet må du sørge for å få nok støtte og aksept for din innsats. Du skal ikke behøve å føle deg alene, elevene er alles ansvar. Hvis du ikke opplever å bli verdsatt eller på noen måte behandlet riktig, vil jeg anbefale deg å finne en skole der du kan føle deg trygg og velkommen. Hvis ikke skolens ledelse tar vare på deg, hvis du ikke får brukt din kompetanse; finn deg en annen skole. Alle skoler har sin egen kultur, og det kan godt være at neste skole er midt i blinken for deg. Prøv!

Til slutt vil jeg takke dere. For meg er skolens basale tema det gode møtet. Der to mennesker (liten og/eller stor) møtes i en trygg og akseptende dialog. Der begge lytter til den andre med forståelse, og der begge har ønske om å ville hverandre vel. Når begge går fra møtet litt rikere, litt gladere, litt klokere, da går verden fremover. Disse møtene har jeg hatt mange av dette året. Og varmen fra dem tar jeg med meg videre. Takk og takk, det har gjordt godt.

Så venter en kald øl. Vel fortjent.

Glad sommer med takk.

Hanne

Ps; Et lite tips. Jeg kunne ikke være så skarp som jeg hadde ønsket disse siste dagene. Da er det lurt å ha en talefør og sjarmerende elev som holder tale på vegne av elevene og seg selv. Med påholden penn ble mye sagt på en morsom måte, men stikkene var der (om enn godt kamuflert) Takk til AH, godt jobba! ds

 

Legg igjen en kommentar

Kudos til skårungene.

Nå har du snart gjennomført ditt første år som ferdig utlært lærer. I hvert fall sier vitnemålet du fikk i fjor at du er klar.

Klar? Hæh? Aldri klar for dette, har du vel erfart nå. Det gikk ikke lang tid etter skolestart før praksissjokket kastet seg over deg. Stadig oftere dukket «Dette har vi ikke snakket om på høyskolen» opp. Stadig oftere møtte du situasjoner du overhodet ikke følte deg kompetent eller klar for å takle. På høyskolen snakket dere om 20 lærevillige små som bare tørstet etter å høre gullkorn fra deg. Du trodde alle elevene løp til skolen, uten noen problemer, lydhøre og veloppdragne slik at de kunne fryde seg over dine vakre og velforberedte powerpoint-presentasjoner. August i fjor, ja. For en mannsalder siden, da visjonene om det ideelle klasserom døde før høsten satte inn. Altfor fort skjønte du at hverdagen i skolen overhodet ikke ligner den de snakker om på høyskolen. De gamle lærerne smålo nedlatende og sa at joda, de husket hvordan praksissjokket slo dem ut også. Til høsten kommer du også til å være en sånn litt bedrevitende og smått overlegen lærer, som ser med overbærenhet på de som er nye. Det er din tur til å dele med din erfaring og visdom, så husk dette; hjelp alle de som nettopp har snublet ut av høyskolen. Tilgi dem alle deres blundere, de har lært altfor lite om hverdagens trivialiteter i skolen. Husk det!

Når du nå bruker dine siste krefter på å komme deg helskinnet til siste skoledag, skal du vite at første ferieuka ligger du i koma. Da har du mer enn nok med å samle deg og bli vanlig menneske igjen. Gjør ikke noe, la dagene gå slik de vil uten at noen krever noe. Så når juli måned kommer, er du klar til å samle gode opplevelser og erfaringer du kan leve på gjennom neste skoleår.

I den grad du har klart å følge med i det som skjer utenfor klasserommet, bør du vite at det foregår en strid i nivåene over deg. Sterke krefter vil måle deg og dine elevers innsats gjennom et økende prøveregime. De vil bl.a. gi deg lønn etter elevenes prestasjoner, bestemme hvordan du skal formidle faget ditt, pålegge deg mye papirarbeid og møtetid.  Dette er bare noe av det som kan fjerne ditt fokus fra der du vil og skal være: tilstede i klasserommet som fagformidler og tydelig voksen for dine elever. La dem ikke få overkjøre deg!  Man kan ikke organisere seg til en god skole. Din ledelse må stole på at du gjør jobben i klasserommet godt nok, og du må få tid og ressurser nok. Det er i ditt møte med eleven det viktigste arbeidet skjer, og det er der fokus må være.

Jeg håper du tar med deg de gode erfaringene du har gjort dette første året, og legger alt annet til side. Husk at det første året alltid er krevende, herfra er det en dans på roser – nesten.

Lykke til videre

Hanne

Legg igjen en kommentar

Epilog – lærerskolejubileum

Noen ganger skriver man bare for de spesielt interesserte. I dag gjør jeg det.

Det er dagen derpå. I går satt 2 E samlet igjen. 40 år er gått siden vi fikk vitnemål på at vi var klare til å starte lærergjerningen. Tenk 40 år, det er lenge.

Om de av oss som fremdeles er i skolen, mente Thomas at vi har ”lært ut” like mange som det bor i Sarpsborg kommune. Vi kan trygt si at vi har satt spor etter oss i landet.

Det ble en kveld med mye latter, veldig mye. I 2E satt fleipen løst, og det gjør det ennå. Rart at vitser blir så mye morsommere når de fortelles på Fredrikstad-dialekt. Jaja, ikke så ille med litt Horten-sving også. Og så sang vi, for det må lærere gjøre (takk Glenn for gitarbruk – også rett fra Nashville, a gitt). Noen har tatt vare på sangene som har blitt laget til jubileene gjennom årene, og de er like fine i dag. Hadde man enda husket hvem som skrev dem! (Jeg tar gjerne æren for 1975, men ikke alene) Likeledes må vi ha quiz. Kjempemoro Bodil, bare hvis jeg vinner.

Så sitter man og undres. Er det mulig å se/ høre hvilket skoleslag man har jobbet i? Kan man skjønne at Ingrid har hatt 40 gode år på barnetrinnet? Blir man endret som person når man har ledet 30 snørrunger daglig i 40 år? Blir man litt sjefete og tar kommandoen av å være skoleleder? Kan man snakke om yrkesskade da?

Vi snakket om hva vi lærte på lærerskolen. Det var full enighet om at lærerne var elendige (med et lite unntak av gym.lærer, kanskje) Alt vi har nyttiggjort oss som lærere, har vi lært i skolen og ikke gjennom studiene. På lærerskolen var det fart og fest, men akademisk utbytte – lite. Leit, men sant. Det ble mange morsomme episoder av det, og mye latter når vi mimret over hvor håpløse timer vi hadde. Særlig fysikk lørdag morgen var ille, husker jeg. Kanskje fordi Kroa var åpen fredag?? Men jeg er sikker på at vi ble gode lærere likevel.

Men noen tanker gjorde meg trist. De fleste er nå på vei ut i pensjonistlivet. Vi er noen få som fremdeles plystrer på vei til skolen. Men de som slutter, sa alle; nå gidder vi ikke mer. Nå er vi lei rektorer som blir byråkrater, foreldre som bare klager, knappe ressurser og lange møter. Men når klagene var over, sa ALLE at elevene var flotte. De hadde alle som en blitt i skolen mye lenger hvis de fikk mer tid til å være med elevene. Dette skulle ropes høyt! Her sitter det en gjeng med 40 år i skolen, tenk på all erfaring og alle triksene vi sitter på. Vi vet hva som trengs og hva som virker. I stedet blir vi sendt ut bakdøren med en blomsterkvast. Vi skulle jo fått vernede stillinger, Ressurslærer Emeritus med praktiske råd og vink til alle utfordringer man måtte møte som ny lærer. Hvorfor tar man ikke vare på seniorkreftene? Disse flotte, flinke, kompetente ny-lærerne som var 2E i 1975, hvordan kan man sende all deres ervervede kunnskap ut i pensjonist-elven?

En kveld med 2E kan man leve lenge på. Vi som gikk på AV-kurs og lærte bruk av balloptikon og lysbildeapparat. Vi som var mestere i lage flerfargede svertestensiler. Vi som kunne bruke all tiden på elevene, og hadde eksamen som eneste måling. Vi som dro på tur med elevene uten å ha godkjenning fra driftsstyret.

Det var vi som fikk de fine årene i norsk skole. Og det hadde vært lurt om flere kunne få det sånn.

Takk for den gode tiden, 2E. Vi sees om kort tid.

Hanne (med glede og takknemlighet)

4 kommentarer

Derfor er lærerne stille.

I debatten etterlyses lærernes stemme, og det med rette. Mange mener mye om skolen, men en lærer som taler overmakta i mot er sjelden kost.

Det er to grunner til dette.

Den ene er at lærerne er så neddynget i arbeid at de ikke har ork og overskudd til å gå på barrikadene. De bruker dagen til jobbing på skolen, og kveldene til retting og forberedelse. Det er innlysende at det ikke er noe tid til kamp mot overkjøring fra nivåene over.

Den andre grunnen er litt mer skjult. En lærer i dag er under sterkt press fra sine sjefer om å holde kjeft. Det er nedfelt i skolens reglement at det kun er rektor som skal uttale seg til pressen. Hvis en lærer skal ytre seg, må det skje utenfor skolens område og ikke som ”lærer på xx skole”. Det finnes altfor mange rektorer og skolesjefer som vil ha orden i rekkene, ikke noen protester eller innsigelser mot det bestående. ”Her på vår skole/vår kommune er vi enige og slutter opp om alt som blir tredd ned over oss.” Enhver lærer må passe seg for å si noe ”som kan bli brukt mot oss”. Nåde den som lekker noe til media! Utad skal bildet av skolen være fred og fordragelighet, må vite.

Så holder man seg inne med sjefene. Det er jo de som bestemmer lokal lønn, timeplan, permisjoner osv. Du krangler ikke med den som pakker fallskjermen din, vel?

Lærerne er i en skvis mellom egne meninger og frustrasjoner og nivåene over. Og siden det er makta som rår, biter lærerne i seg alle negativer tanker, gjør jobben sin og holder munn. For de ” er jo så glad i elevene”, og da kan man finne seg i det meste.

Har man blitt kalt inn på teppet noen ganger, kan man lett gi opp. Derfor ønsker jeg meg rause skolesjefer/rektorer som er stolt av lærere som står frem, de som har egne meninger og tør slåss for sin rett til å si fra. Vi trenger modige lærere, slipp dem til og støtt dem.

Hilsen fra barrikadene,

Hanne

4 kommentarer

Det er eleven det dreier seg om, ikke foreldrene.

I etterkant av innslaget i Lørdagsrevyen i går har jeg en liten, men viktig tilføyelse. Forresten, den er ikke liten, den er meget sentral.

I debatten om de kravstore foreldrene sitter dem det dreier seg om og ser på. Det gjelder lille Ole og hans kamerater. De kommer hjem til sine engasjerte foreldre og forteller om hvor ille det er på skolen, hvor dum lærer de har, hvor mye uklokt rektor gjør osv. Unger gjør sånt. De krydrer middagen med all slags kreative episoder som har skjedd på skolen. Men de forteller fra et utelukkende subjektivt synspunkt. Og de føyer gjerne litt til for å vekke interessen til foreldre som har mer enn nok med egne ting. Det er vel en sjeldenhet at lille Ole forteller om den bråkete klassen og legger til en innrømmelse om at han laget mest støy av dem alle.

Det er nå foreldrene må være voksne, og ikke gå ned på fjortis-nivået. Saken må diskuteres ferdig på voksenplan, og skolen må møte foreldrene der. Det er i utgangspunktet Ole som har problemet, og da må de voksne sammen hjelpe ham med løsninger og veien videre. Ole må vite at foreldre og skole sammen jobber for at han skal ha en fin tid på skolen.

Man gremmes over de foreldrene som går til krig mot skolen. Ole blir da revet mellom to parter, og han må være lojal mot begge. Han får all støtte hjemme, og kan lett føle at han må fôre hjemmet med enda flere historier om hvor ille det er. Samtidig må han være på skolen hver dag og følge den læreren som far skal ”få ut av skolen”. Ole må gjøre det som læreren sier på skolen og det som far sier hjemme. Det er jo en uholdbar situasjon for en liten gutt.

Og når det er snakk om respekt. Hvis ikke foreldrene respekterer skolen, hvordan skal elevene lære å respektere den?

En klok person sa; Like lite som du blir lege av å ha ligget på sykehus, like lite blir du lærer av å ha gått på skolen. Dette skulle være motto for alle FAUer. La lærerne få være lærere, så kan foreldrene gjøre  jobben på hjemmefronten.

En gang til; skolen skal være et samarbeidsprosjekt til elevenes beste. Da må vi spille på samme side av banen. Ingen – og allerminst Ole – er tjent med en krig.

Med takk for alle gode tilbakemeldinger etter mine 15 minutter i rampelyset,

Hanne

 

2 kommentarer

Hører skolen på næringslivet?

På et spennende frokostseminar forleden hørte jeg det igjen. Næringslivet har klare ønsker om hva skolen skal gjøre med elevene. Vi utdanner unger til jobber vi ikke vet om ennå. Med den raske utviklingen i arbeidslivet som ligger foran oss, må fremtidens arbeidstakere være klare for omstilling til de nye jobbene. De må være kreative og samarbeidsvillige, de må se løsninger og finne nye metoder. Fint. Dette har jeg altså hørt lenge. Skolens faglige innhold kan i liten grad være forberedt på alt dette nye som kommer, men vi kan lære elevene å mestre nye krav.

Så virker det som om skolepolitikerne ikke hører etter. De kjører på med målbare tester i grunnleggende ferdigheter og basisfagene. Alt elevene presterer på skolen skal kunne telles, slik at skolen kan rangeres høyt og rektor får skryt. Er det bare jeg som ser at elevene taper dette løpet? De blir flinke til (eller vant til) å gulpe opp det de har pugget, og ramse opp allerede etablerte sannheter. Men det de virkelig trenger, det som fremtidens arbeidsgivere roper om, er noe helt annet. Elevene må bli kjent med og utvikle egen fantasi og kreativitet. De må få trening i å samarbeide, de må tørre å stole på egne krefter og muligheter.

I fremtiden får de ikke utlevert fasiten. De kan ikke pugge seg til svarene, for de må finne dem selv. Det er dette vi må trene dem i. Vi må dyrke frem elevenes initiativ, elevenes entusiasme og glede over å finne veien selv. Dette kan vanskelig måles, og derfor er blitt satt til side i norsk skole i dag. Derfor tør jeg påstå at vi gir dem feil utdannelse. Vi leder dem i unyttig retning med all målingen, all ensrettingen og puggingen.

Slipp elevene løs, sa vi da vi elevmedvirkning var viktig. Vi må sannelig pusse støv av vårt gamle slagord igjen. La dem slippe til med egne evner og anlegg. La hver enkelt elev oppleve glede og mestring innen egne interessefelt og muligheter. Fremtiden trenger folk som har funnet sine egne krefter og som vet å bruke dem riktig.

Hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

All makt til lærerbloggerne.

Nå dukker det stadig opp nye lærerblogger. Felles for de fleste er at de er så snille.  Det skrives vakre epistler om hverdagen i klasserommet, de søte og lærevillige elevene bobler frem.  Det er om læreres daglige slit og strev, men alle er egentlig lykkelige og glade likevel.  Så sutres det over rettebunkene, og om at ferien blir brukt til de evige stilhaugene. Klangen av lærerens kall ligger over det hele, og alt er godt og oppbyggelig for en sliten kollega.   Godt skrevet, bevares, man er da norsklærer.

Men det er så snillt!  Er man redd for å støte noen? Er man redd for at rektor/skolesjef skal kalle en inn på teppet og gi advarsel? (Forresten, det vet vi jo at skjer) Når man velger å skrive under pseudonym, tar jeg det som en liten indikator på at ytringsfriheten er noe begrenset for oss i skolen.  Det blir jo litt puslete når ‘Kateter Kid’ slåss for kritt uten palmeolje eller ‘King of Chalk’ vil ha rettefrie onsdager.

All ære til de som tør å stå frem.  Til de  (han) som må stå skolerett i beste sendetid, enda alle påstander er godt underbygget.  Det må være lov til å mene at Hattie tar feil, og at skolesjefen ikke nødvendigvis har de beste løsningene.

Kjære medbloggere, bråk litt mer.  Vi må kunne ha egne meninger som ikke står nedfelt i kommunens handlingsplaner.  Følge dem, joda, men protester må det være rom for.  La det bli litt lyd, det er fra grasrota sannheten bør komme.  Ikke tredd nedover hodene våre fra kontorene.

Hilsen med kampvilje

Hanne

 

6 kommentarer

Stammere og muntlig eksamen; hjelp!

Vi hadde prøvemuntlig forleden, og et spørsmål dukket opp. Lille Lars stammer. Vi har ikke klart å avhjelpe ham med dette eller lære ham noen teknikker som kan gjøre snakking enklere. Når han skal snakke om hva han kan og ikke kan, låser det seg helt for ham. Det er opplest og vedtatt at noen stammer, og noen kan ikke slutte med det heller. De lever greit med det, og ber oss om å gjøre det samme.

Så kommer tilretteleggingskravet i skolen foran meg. Vi tilrettelegger for mange i dagens skole. det skal være utvidet tid til prøver, få lest opp prøveteksten, ta skriftlige prøver muntlig, retteprogrampå pc osv. Alt vel og bra, mange nyter godt av dette. Men skal vi legge til rette for stammere også? De har jo et taleproblem de ikke kan noe for,  og man skal jo ta hensyn til sånt som eleven ikke rår over. Det river meg i lærersjelen når jeg ser Lars prøver og prøver men ikke klarer å si noe som helst. Han må da ha krav på tilrettelegging?

Er det i så fall noe som kan gjøres? Hva hvis en elev ikke klarer å snakke foran ukjent sensor selv om han kan pensum på rams? Selve prøvesituasjonen kan være ganske vrien selv for de som har munndiaré, så kan man da tenke seg hvor ille det er for elever som Lars.

Løsning? Ja, jeg er sikker på at Norsk Interesseforening for Stamme har mange gode forslag. Slik skolen er i dag, er det opp til den enkelte skole/rektor å lese og tolke forskriftene for å imøtekomme Lars’ behov. Han må få oppleve at muntlig er en overkommelig prøve, men vi er nødt for å tenke nytt for å hjelpe ham. Det kreves omtanke, litt velvilje og fantasi fra rektor. Og jeg stoler på at landets rektorer har nettopp det. Så slipper Lars å grue seg mer enn de andre til muntlig eksamen til våren.

Stø hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

Superlærer, hvaiallverden???

Jeg håper i det lengste at ideen om en superlærer bare var valgflesk. Statsråden, TRI, snakket om drømmelæreren, men vi ble vel enige om at han/hun allerede jobber i skolen. Drømmelæreren er bare litt sliten og medtatt og lei av alle kravene og nedsnakkingen og stygge overskrifter. Men han/hun gir ikke opp, og går til skolen hver morgen med blanke ark.

Så kommer ideen om superlæreren på papiret. Makan til pølsevev og ordgyteri skal man lete lenge etter. Vi skal få en kollega som er flinkere til å lese rundskriv og andre føringer, han skal passe på at vi er dyktige og kan det meste, og han skal være en pådriver i arbeidet på skolen. Og hva betyr så det? Tja, jeg tror ikke noen egentlig ble noe klokere at alle ordene som kom fra dept’et. Det er noen diffuse setninger som man kan tolke slik man vil ”etter skolens behov”. I ytterste konsekvens kan rektor utpeke en lærer etter trynefaktor (smiskekurs trengs!) til å gjøre jobben som burde være rektors første prioritet; spore til faglig fremgang og være et fyrtårn i utvikling av skolen.

Mange spørsmål kommer; når S (superlærer) ser at det trengs kurs, hva gjør han? Har han rett til å forlange kursing av alle, og på hvilket grunnlag skjer dette? Går han til rektor og får tid/ressurser? Så må rektor legge til rette for at det skal kurses i kollegiet? Skal ingen andre enn S følge med i hva som skjer ute i skoleverdenen, og så senere informere de andre? Det betyr vel at han får betalt for noe som de andre gjør av interesse og fri vilje? Skal ikke rektor lenger ha ansvar for faglig oppdatering og oppfølging av de ansatte? Er vi i så fall på vei til å få en rektor som jobber med økonomi, planer og møter med eksterne?

Jeg trodde rektors ansvar i første rekke var det faglige innhold i skolen. Nå skal det lempes over på noen som skal være spydspisser på lærerværelset. Vil noen det? Vil noen være en busybody som maser om kurs og referat fra allskens skriv og pålegg? Hvem kan bestemme hva S skal gjøre, og er det til gavn for de andre?

Føringene rundt S sier fint lite om elever. Det er kun fag, litt veiledning av kolleger og ”pådriver” og ”kursing”. Hvor blir det av elevfokuset? Hvilken rolle har S i klasserommet? Skal han være dyktigst i formidling av faget også?

Tenk hvilke forventinger som ligger til en S. Han kommer til klassen med S-genseren sin, og klassen forventer topp fagkompetanse, topp klasseledelse og topp vurdering. Noen må man jo forlange av en som frivillig har bedt om 48000 mer i lønn.

Jeg er glad det ikke er meg!

Hilsen Hanne

PS: Jeg vet det ikke heter superlærer offisielt, men det er vel det man  legger i jobben? DS

3 kommentarer

Visjonen som forsvant.

Forleden dukket det opp et gammelt krus i skapet mitt. Det stammer fra 1999. Da var jeg i Haugesund og snakket på en skolekonferanse. På koppen står det; nytt årtusen – ny ungdomsskole?

Jeg husker det som en flott opplevelse. Jeg hadde med meg to elever, og vi snakket for store forsamlinger om elevmedvirkning. Entusiasmen lå tungt over salen. Det var store forventninger til at alt skulle bli så mye bedre, skolen skulle revitaliseres og store endringer lå foran oss.

Tankene rundt koppen ble triste. Jeg trodde på tankene og ideene som ble luftet. Alle virket så glade og optimistiske. Vårt budskap om elevenes rett til å delta i skolens liv falt i god jord, virket det som. Ideen om skolen der alle hadde muligheter fra eget ståsted fikk gjenklang i forsamlingen. Vi trodde vi snakket til fremtiden, og at våre ideer ville gi grobunn for en skole der alle var trygge og verdsatt. Vår overordnede ide om å slippe elevene til, og tro på deres evner, virket så riktig og akseptert den gang i 99.

Nå, 16 år senere, ser jeg at det gikk helt feil. Skolen utviklet seg absolutt ikke slik jeg trodde og ønsket. Det er ikke lenger plass for elevenes medvirkning. Klassens time er strøket av planene, og det er ikke lenger plass til elevenes egne tanker og initiativ. Nå skal fagene gå foran alt, fortrinnsvis de fagene som kan måles. Utenomfaglige aktiviteter er det ikke lenger tid til. Fagplanene må følges, de overprøver alle andre aktiviteter. En lærers mareritt er når Den kulturelle skolesekken eller noe sånt kommer, for ”da mister elevene undervisningen min!”

Slik jeg ser det, er elevfokuset blitt borte på veien. Nå skal fokuset ligge på resultatene, de målbare, som rektor blir pålagt å sette. Ting som ikke kan måles er man ikke opptatt av. Jeg husker med glede – og det gjør nok mine elever også – de dagene sola skinte og vi la vekk bøkene og gikk en tur ut for å nyte livet og været. Nå må man planlegge, varsle og ha arbeidsoppgaver og læringsmål før man kan ta noe på sparket. Latter, smil og glede kan jo ikke måles. Jeg siterer min mann når han tar på byråkrathatten; ”Latter har ingen målbar verdi.”

Det er fokus på organiseringen av lærerne, bind dem til skolen og tving dem til å sitte der til solen går ned. Alt skal planlegges og dokumenteres og rapporteres, slik at det ikke blir tid til det som skolen egentlig dreier seg om.

Jeg skulle ønske flere fikk oppleve det mine to elever erfarte i Haugesund i 99. Det var hundrevis av voksne skolefolk som hørte på, lot seg begeistre og belære av dem. Dette fordi min skole ga dem sjansen til å snakke, til å gjøre ting på sin måte og bli støttet og sett slik de var. Vi skrev ingen rapporter eller timelister eller erfaringsnotat. Vi hadde bare moro. Vi snakket om det som engasjerte fordi vi trodde på det, og det var plass til det.

I dagens skole er alle ordene på planpapirer, gjemt i skuffer og skap. Vi brukte ordene mellom oss, vi snakket dem og vi lyttet til hverandre (og helst på elevene).

Jeg hadde vel ikke tenkt disse tankene hvis resultatene av endringene i skolen siden 99 hadde medført at vi ledet an i skoleverden. At vi hadde de beste resultatene, at vi mottok utenlandske delegasjoner som skulle lære av oss. Men akk, slik gikk det ikke.

Visjonen fra 99 er fortsatt en drøm. Men koppen er grei å bruke. Og jeg er så glad for at jeg fikk jobbe i skolen da det svingte som best. Det var gilde dager!

Trist hilsen

Hanne

1 kommentar