Mitt (skole-)Credo

Det er tid for ettertanke og ordgyteri igjen. Mange leser mitt forslag til tale på avslutningen, og jeg har lyst til å legge til litt:

Jeg tror blindt på eleven. Han må jo gå på skolen, og blir utsatt for de underligste lærere, tester og planer. Om han bråker eller melder seg ut, så er det alltid en forklaring. Og den forklaringen må vi ha tid og rom til å finne slik at vi kan gjøre noe med den.

Jeg tror eleven når han forteller meg noe, uansett om de andre lærerne tviler. Jeg tror på den gode, åpne relasjonen mellom lærer og elev, med gjensidig tillit og forståelse.

Jeg tror at den viktigste personen på skolen er læreren. Alt dreier seg om å være en tydelig og empatisk voksenperson som har tid og kunnskap til å ta seg av den enkelte. Jeg tror på en lærer som tør å gå egne veier utenfor pålagte føringer, fordi han er sikker på at det er best for hans elever.

Jeg tror på det gode lærerkollegium som støtter og oppmuntrer hverandre i sol og regn. Etter en dårlig time skal læreren være trygg på at det er kolleger som hjelper ham tilbake i sadelen.

Jeg tror på kontoret som skolens servicetorg, der elevene kan få hjelp med de trenger av praktiske så vel som sosiale ting.

Jeg tror på FAU som en bidragsyter i skolens liv. Foreldrene er en viktig ressurs, og de må brukes til felles innsats for skolen. FAU er en medspiller, ikke en motstander.

Jeg tror på den modige rektoren som trosser skrivebordspedagogene og byråkratene og tråkker nye veier til beste for skolens elever.

Jeg tror norsk skole er et godt sted å være for mange. VI er bare ikke så flinke til å fortelle hverandre det.

Dette er mitt Credo.

Når krittstøvet legger seg om noen dager, kommer det jeg ikke tror på. Det kan bli stygt.

Nyt junidagene!

Hilsen Hanne

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Kjære Trond Giske.

Takk for sist. Du husker nok ikke meg. Jeg var rektor og du var kulturminister. Vi hilste pent, og satt ved siden av hverandre, men din oppmerksomhet var nok helt andre steder. Likevel, du holdt en glimrende tale, det skal du ha. Og du virket blid og engasjert, det ble en fin visitt etterhvert. Jeg tror ikke du husker besøket, og siden har det skjedd så mye rart. Du ble min minister, og jeg synes du gjorde en flott jobb da.

Men du ble borte fra rampelyset en periode. De blå tok over, og byråkratiet veltet inn i skolen .

Så en dag, kom du inn på valen igjen. Det ble tydelig at du skulle gjenreise AP som skoleparti, og med selvskrevet bok og fine ord så det lyst ut. Jeg meldte meg til og med inn i partiet for å støtte opp om kampen mot Mr Isaksens vanstyre.

Men så smalt det. Plutselig tråkker du uti salaten, og stempler 38000 lærere som utrangerte over natten. Hvor var tankene dine da? Hvordan kan du forsvare det? Ser at du har gjort noen halvhjertede forsøk på å forklare ditt valg, men det er stort sett tåkeprat og svada.

La oss snu det, slik at du kan få en ide om hva har gjort. Tenk deg at du få ordre om å ta 60 studiepoeng retorikk. Dette må du gjøre ved siden av full jobb, og du må betale det selv. Du kan tale på dispensasjon til eksamen er over. Hvis du ikke tar eksamen, kan du ikke lenger gjøre det du alltid har gjort; nemlig tale. Du kan kanskje få dele ut løpesedler og rydde partikontor, men din tid som taler er forbi.

Sånn føles der for oss utrangerte. Dere som sitter på Stortinget har bestemt av vi ikke duger. Det latterlige er at dere har åpnet for at jeg kan jobbe i fem år til, og det hadde vært fint. Men etter 41 år i skolen er jeg ikke ønsket fordi jeg ikke har nok studiepoeng. Kanskje jeg rekker å ta det før jeg er 70 – hvis jeg så kommer inn på et studium og har penger/krefter/tid til å studere.

Så kjære Trond Giske, jeg lurer veldig på om du skjønte hva du stemte over. Hvor er logikken her? Har du tenkt gjennom saken eller hadde du en dårlig dag på jobben?

Skulle gjerne hørt svaret ditt face-to-face. Er redd du dekker deg bak masse håpløse utlegninger og tåkelegger at du har gjort en feil. Da skulle jeg avbrutt deg fort, og bedt deg si; «Ja, jeg har dumma meg ut og beklager på det sterkeste. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å rette opp dette, og håper at alle sinte lærere melder seg inn i partiet igjen.»

Det hadde vært en fin dag!

Med håp,

Hanne

Legg igjen en kommentar

Og det ble AFP, gitt.

Det var lett å sende AFP-søknaden til NAV i dag. Nå gidder jeg ikke lenger bli utsatt for hårreisende og uvettige påfunn fra håpløse byråkrater og kunnskapsløse politikere. Det er nok nå.

Spikeren i kista var vel at jeg ble stemplet som utdatert i nasjonalforsamlingen. Angrepene på lærerstanden har eskalert de senere årene, og nå ble det for mye. Ikke nok med at Hvermannsen gir skolen skylda for det meste, nå har også politikerne overkjørt oss. 40 års erfaring fra skoleverket er ikke lenger noe å skryte av, det er antall studiepoeng som avgjør. Så hvis vi som har brukt kreftene på unga ute i det praktiske skolelivet skal kunne gjøre få fortsette i skolen, må vi til skolebenken. Hvis vi da har en kommune som gidde å bruke penger på dette. Et artig tankeeksperiment forresten; Send meg på kurs, og jeg kunne vært bestemora til kursholder. Han foreleser om ting han har lest, ting som jeg har testet ut holdbarheten på gjennom praktisk arbeid i klassen. Så hadde jeg fått en eksamen som ga meg rett til å undervise i det faget jeg har undervist i gjennom 40 år. Tror virkelig politikerne at det kurset ville gjort meg til en bedre lærer?   Skjønner de ikke at vedtaket heller vil resultere i mange førtidspensjonerte lærere som ikke får gå på kurs eller som har gidd/krefter til å studere noe de allerede kan godt?

Man kan ha så mange eksamener som man vil, det er det som skjer i klasserommet som teller. Når vi som har løst hverdagslivets floker for 9C i alle år ikke lenger er ansett som bra nok, er skolen virkelig på ville veier. Da har vi politikere som river ned skolen blindet av makten embedet har gitt dem.

Jeg blir opprørt når vi «gamle» skal utraderes over natta. Når det nå er så tydelig at de ikke vil ha seniorkompetansen, så er det skolen som taper. Igjen.

Midt oppi avskiltingsprosessen kommer faktisk et forslag som ikke er så dumt. Dybdelæring. Mon tro ministeren vet hva han snakker om? Nå blir ordet fulgt opp av litt tåkeprat om barbering av planer, færre mål og et tre års perspektiv. Da falmet hele initiativet. Jeg ser for meg enda flere komiteer, flere seminar og det lokale læreplanarbeidet på nytt.  Når han selv forutsetter mye krangel, vet han egentlig hva han driver med?  Så prøver han seg med nye fag, midt oppi kaoset. Og dette skal vel inn i de allerede fulle fagplanene, litt i hvert fag? Skal man videreutdanne seg for  å undervise i livsmestring? Tror vi gamle kan det uten 60 studiepoeng, gitt.

Så dette vil jeg ikke være med på, bare betrakte fra utsiden. Helt greit, ganske fint egentlig. Skal bli hun hurpefarmora som ringer skolen til barnebarna og klager på det meste. Sinte blogginnlegg om at «Nå må skolen skjerpe seg» ligger klart.

Nå håper jeg saksbehandleren i NAV steller pent med meg. Og gleder meg til å se det hele på avstand.

Med avslappet hilsen, klar for selvvalgte oppgaver,

Hanne

1 kommentar

Det er ingen menneskerett å være lærer.

Det finnes mye rart rundt om på skolene. Mange forvilla sjeler som en gang tok lærerutdannelse og  trodde det skulle bli bra. Dessverre var det ingen som sa til dem at dette passer de ikke til. Det var ingen som var tøffe nok til å sette ned foten og spare skolen for en udugelig lærer. Så snubler de inn i klasserommene, og hverdagen kveler dem. De legger skylda på uoppdragne elever, krevende foreldre eller håpløse kolleger. (alternativt kan de skylde på en elendig timeplanlegging) Og elevene klager, men det er ikke ofte de blir tatt på alvor. Det er liksom «slutt å klag, hold kjeft og sitt ned». Bråk er jo en subjektiv opplevelse, og det er lettere å tro på en sliten lærer enn noen oppsetsige drittunger. Så klager elevene videre til ingen nytte. Etterhvert går uro og frustrasjon over i neste time, neste lærer må veie opp for kaoset i forrige time.

Så er det opp til rektor å sette inn tiltak. Hun setter den umulige lærer sammen med en dugandes, slik at de kan oppveie hverandre. Kollegene gruer seg til hvem som skal «ta seg av» den udugende, noe som går ut over klimaet på lærerværelset.

En annen utvei, som er populær for tiden, er å gi den ubrukbare enda et kurs, enda noen studiepoeng. Et kurs i didaktikk og tyske verb, og vips så er læreren skolens beste. Hah! Uansett hvor mange kurs og studiepoeng man pøser på med, den ubrukelige blir aldri brukbar. Den blir bare en større belastning på skolens budsjett.

Mange lærere skulle vært stanset i porten på høyskolen. Mange skulle aldri stått ved en smartboard og fått plage elevene i nitriste, elendige timer. Mange skulle fått hjelp til å innse at lærergjerningen aldri passet for dem. De skulle slippe å kaste bort år av sitt liv og forestille seg at alt skal bli bra bare unga sitter stille og foreldre holder kjeft. Noe skulle si fra så tidlig som mulig.

Men det er et økonomisk aspekt her. Da jeg som rektor – i samråd med praksislærer – ikke ville godkjenne en student, ble det mye motvilje fra høyskolen. Vi hadde flere møter med dem, ble møtt med mye mistro, men vi ga oss ikke. Høyskolen svarte med å la studenten studere videre, enda vi var helt klare på at han aldri burde få slippe til  foran elever.

Det er vondt å se lærere som gruer seg for neste time, for neste foreldremøte, for neste rettebunke, men de har ikke initiativ til å snu. De trenger hjelp til å innse at det finnes mange andre spennende yrker for dem der ute.

Hvem skal så si fra? Uten tvil er dette et lederansvar. Det finnes folk langs veien som kan sette ned foten, lærerutdannerne, praksislærerne eller til slutt skolelederne. De må tørre å si fra på en pen måte og derved spare en usikker lærerspire for 40 år misere. De må ha menneskekunnskap og innsikt nok til å innse at dette er til det beste.

Altfor ofte ser vi at dårlige folk sparkes oppover. De kan ta noen kurs og en liten mastergrad, og vips, så er de ledere. Som om det er noe bedre! Hvis de ikke har lykkes i klasserommet, har de ingen mulighet for å lykkes som leder. De må takle og forstå dynamikken i et klasserom for å bli den skolelederen som trengs.   Skoleledere som ble sparket oppover fordi de ikke dugde som lærer, vil ofte gjemme seg på kontoret sitt. De dekker seg bak lover og regler, uten evne og vilje til å løse skolens oppgave på en måte som er til gavn for alle. Dette er helt klart til skade for skolen, og de legger en klam hånd over læringsmiljø og sosiale forhold. En skoleleder skal være raus og åpen for innspill, ikke en vettskremt sjel som er redd for å bli avslørt som udugelig.

Enda verre er de som er sparket enda lenger opp. Hva annet skal man bruke en sliten rektor til enn å sparke henne enda oppover til enda større redsel for å bli avslørt.

Hvordan kan jeg påstå dette? Jeg har sett dem. De som aldri skulle vært  lærere, de som skulle vært geleidet over i noe annet, de som sitter i ledende stillinger fordi de tok en eksamen og ikke fikset å undervise. Jo høyere opp, jo sterkere sparker de nedover for å holde på makta og ikke bli avslørt.

Dette er skolens svøpe. Vi må ikke tro at alle kan være lærere fordi de har tatt noen kurs. Vi må være tøffere når vi utdanner dem til å sile fra de som ikke bør slippes inn i skolen. Skolelederne må stille krav til sine ansatte som ikke gjør jobben godt nok, men selvfølgelig gi dem hjelp hvis det kan gjøre ting bedre.

Greit å kunne si dette nå, når jeg nærmer meg min slutt i skolen. Jeg har oppriktig vondt av de som sliter med feilvalgt yrke gjennom et helt liv, til skade for andre og dem selv.

Kanskje valgt jeg feil også, det var i alle fall ingen som stoppet meg. Litt sent å si noe nå.

Litt sliten hilsen,

Hanne

 

Legg igjen en kommentar

Nå tar de sosiallæreren.

Denne gang håper jeg inderlig jeg tar feil, men det ryktes meg at sosiallæreren er på vei ut. Sos.lær sin jobb kan jo ikke måles på noen måte, og den kan vanskelig synliggjøres i noen av skolens planer.

Skolen er pålagt å sørge for at elevene får veiledning både når det gjelder videre utdanning og ting som dukker opp i miljøet. Men ivrige rektorer kan bestemme at hvemsomhelst kan gjøre denne jobben. De kan legge sosiallærerens jobb over på kontaktlæreren, for «de er jo nærmere eleven». Hvis noen skulle klage på skolens innsats vedrørende en eventuell påstand om mobbing, løses det greit. Da fatter man et lite enkeltvedtak, lager en fiks liten plan og legger den i elevmappen. Så når tilsynet kommer, kan man vise til elevmappen – og vips er mobbing «gjort noe med». Det er lettere å telle antall enkeltvedtak enn å dokumentere effekten av all pratingen inne hos sosiallæreren.

Så kanskje man dytter litt ansvar over på helsesøster. Smart tenkt, men i realiteten stikker hun innom høyst 2-3 dager i uken. Og da skal hun hovedsaklig ta seg av ting som går på helse, og rekker knapt å gå i dybden på elever som sliter psykisk.

Jeg ser det som en fallitterklæring hvis skolen ikke ser viktigheten av å ha en person som har tid til å ta den lille og den store praten med en forvirret liten fjortis. Alle elever trenger å komme til et rom der de kan si hva de vil, bli tatt på alvor og allikevel ikke få karakter for det. Dette er innlysende for de som jobber på grunnplanet i skolen. Det må defineres at det er en som heter sosiallærer, og dennes jobb må verdsettes som en svært viktig funksjon i en veldrevet skole.

Men jeg er altså redd noen ikke skjønner dette. Noen målstyrende skoleledere med Pisa-frykt er så opphengt i karakterer og resultater, at de glemmer den sosiale tryggheten og omsorgen som veldig mange elever er avhengig av. Kontaktlæreren har mer enn nok av oppgaver, helsesøster har ikke nok tid, så den eneste som kan gi elevene et lite pusterom i en krevende skolehverdag, er sosiallæreren. Hun/han burde vært fredet som en av de viktigste personene i et fjortis-liv.

Nå når rammetimetallet skal drøftes og vedtas rundt om, håper jeg inderlig at min uro er tuftet på helt feil grunnlag. Jeg håper tillitsvalgte lærere ikke må sloss for sosiallærerfunksjonen, og at rektor innser at sosiallæreren trengs i skolen mer enn noensinne.

Parolen må være:

Gi sosiallæreren flere timer!

Med pratsom hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

Trist innlegg i integreringsdebatten.

Etter å ha jobbet med innvandrerelever i mange år, er det et fenomen som fremdeles skremmer meg. Noen kulturer er lengre fra den norske enn andre, og deres system er mer rigid enn jeg liker å tenke på. Det gjelder i første rekke jentene, men også guttene er utsatt for slektens stramme grep.

Foreldrene kommer til Norge, og etablerer seg med jobb og bolig. Tilsynelatende er alt greit, ungene går på skolen, og skikker seg bra. Men når de nærmer seg ungdomsskolealder begynner presset. Det later til at mor og bestemors viktigste oppgave er å skaffe en akseptabel ektefelle for sitt barn. Når slekten samles, stikker mødrene hodene sammen og kjøpslår om ungene. Ja, det er faktisk det som skjer; «jeg har en flink 15-åring, har du et barn som hun/han kunne spleises med». Dette bestemmes uten at barnet er med i diskusjonen. Når mødrene kommer til enighet, dras barnet til en viss grad med i diskusjonen. De kaller det arrangerte ekteskap, men det er ofte en stor grad av tvang over det hele. Man er pålagt at man skal gifte seg for å føre slekten videre. Det er av avgjørende betydning at kandidaten er innen samme klan, evt kommer fra samme landsby i hjemlandet. Mødrenes argument om at «da vet man hvem man får inn i familien, og slipper å bli kjent med nye folk», bifalles.

Jeg trodde dette var en skikk man la igjen i hjemlandet, men blir stadig skuffet over at mødrenes grep om sine barn er komplett og altoverskyggende. Barna argumenterer med at mamma vil finne en grei mann til meg, så slipper jeg å lete selv.  Det høres jo ok ut, men når det forlanges at barnet ikke skal lete selv og ikke forelske seg, begrenser det barnets liv betraktelig.

Det legges tette grenser og krav rundt disse barna. Det er slektens regler som gjelder, og da kommer skolen i annen rekke. Når vi foreleser om kvinners rettigheter og muligheter i vårt land, er dette ikke noe som gjelder i de mest rigide familiene. Der skal unga bo hjemme til de gifter seg med en som mamma har funnet frem til, og så skal de bosette seg hos mor evt i nærmeste hus.

Nå er det ikke sånn at alle lider under dette presset, men svært mange har problemer med å bli integrert i Norge når kulturen i hjemmet er så anderledes. Utad virker alt greit, men det er så lenge du gjør som de gamle forlanger.

Det ligger sterke krav til tekkelig påkledning og sømmelig oppførsel. Jentene skal ikke vise noe hud (og der røk muligheten for innvandrerjenter i idretten), og de skal helst holde seg hjemme den tiden de ikke er på skolen. Best er det om de får en høy utdannelse slik at de kan tjene godt. Da har man innfridd krav til inngangsbillett for en inngiftet fetter fra hjemlandet.

Det er også et nettverk av kontroll som hindrer de unge å gå egne veier. Hvis de er utenfor hjemmet, er det en varslingskultur som gir far og mor beskjed om hva de unge driver med, hvor de er, og hva de gjør. Her bidrar drosjesjåførene i stor grad.  Og hvis de unge gjør noe som ikke sømmer seg, oppleves dette som en skam for hjemmet. Det betyr at de unge blir overvåket til enhver tid, og det er svært få muligheter til å gå egne veier. Hva de unge gjør, er diktert ut fra en kultur som er utviklet på landsbygda i land som ligger langt unna Norge i utvikling. Dette gjør presset på de unge svært stort. På skolen lærer de om norsk historie, norsk kultur og hvilke muligheter de har. Men hjemme avlæres dette,  og de blir i altfor mange tilfeller tvunget til å følge slekta. Hvis ikke, må de bryte med dem, og da blir de helt alene.

Disse mødrene som tviholder på sine røtter og sine tradisjoner, gjør barna en bjørnetjeneste. Når de vokser opp her, må de også få muligheter til å nyttiggjøre seg vårt samfunns tilbud og frihet.

Jeg håpet lenge at dette var en døende tradisjon her i landet. Imidlertid blir jeg stadig skuffet over hvordan de unge holdes i stram snor og ikke får anledning til å utvikle seg slik det passer dem.

Jeg håper at neste generasjon vil forstå hvor viktig det er at de unge får muligheten til å leve slik de vil, og at de slipper å bli dratt mellom to diametralt motsatte kulturer.

Litt resignert hilsen

Hanne

5 kommentarer

Oppgitt og forbannet

Så koker det igjen, og folk vil finne syndere.  Når det forekommer mobbing, vi kan vanskelig utrydde det helt, velter heksejakten frem over oss.  Det virker som om vi er mer opptatt av å skylde på noen enn å lete etter veien videre. Og nok en gang settes søkelyset mot skolen.  Media overvåker og henger ut alle som har noe som helst ansvar for skolen.  Joda, mye kan og bør bli oppdaget på skolen, og det er en stor plikt for skolen å gjøre noe.  Men skolen gjør mye innenfor de rammer som er gitt.

Jeg er drittlei at skolen skal ordne alt.  Når ting går galt, må alle ta sin del av ansvaret.  Men når kunnskapsministerens nye tiltak alle går ut på å opplyse foreldrene om hva de har krav på når deres barn blir utsatt for noe, blir jeg enda mer lei.  Hvor i alle dager er kravene til foreldrene? Hva kan skolen forlange og forvente at foreldrene bidrar med? Jeg ønsker ser for meg at rektor innkaller foreldrene ned klar beskjed: «ditt barn mobber, og det er ditt ansvar som far/mor å gjøre noe med det». Og da må rektor ha muligheter for å ‘straffe’ foreldre som ikke har kontroll over ungene sine. Når et barn mobber, har de lært det et sted FØR de begynner på skolen.  Det er foreldrenes ansvar å oppdra unga, så skal vi sosialisere dem og gi dem fag, fag, og fag.

Ikke flere pålagte kurs om hva skolen må gjøre, ikke flere planer, ikke mer mediakjør.  La oss gå tid til å se den enkelte eleven, gi oss tid til å snakke om trivsel, empati, omsorg.

Skolen kan gjøre mye, men nå må foreldrene inn på banen. Det ligger i deres oppdrageransvar å sørge for at skolen ikke må slite med drittunger som plager andre.

 

Fredelig hilsen

Hanne

5 kommentarer