Archive for category utdanning

Javisst skal de ha gym. Hver dag!

Igjen drøftes problemet med late elever og økende fedmeproblem. Og det er viktig at det tas opp. Igjen skal skolen ordne, og vi skal utvide dagen med en gymtime. Fin ide, men jeg tror ikke det er gjennomførbart. Teknisk sett er ikke norske skoler i stand til å gi alle elevene tilgang til garderober og gymsaler hver dag. Dessuten tar det for lang tid.

Selv lagde jeg en plan for å få fysisk aktivitet hver dag, men det krevde mye fleksibilitet fra alle impliserte. Så min plan strandet.
Men jeg gir meg ikke. La oss kalle det Røreglede. Ideen er at elevene får oppleve gleden og gevinsten ved å røre seg – litt hver dag.

De som allerede er aktive gjennom idrett, dans osv vet vi klarer seg bra. De er oftest de flinkeste på skolen, og de klarer lange dager og mye arbeid.

Det er de andre vi må ha tak i. De som blir valgt sist når det skal spilles lag, de som gruer seg for selekteringen i hver gymtime, for karaktersetting og gradering.

La dem få slippe å bli vurdert. La dem få gjøre noe morsomt i eget tempo.
La oss legge inn litt bevegelse i alle fag. La elevene begynne timen med en tur rundt skolegården eller rundt skolen, gjerne på idealtid. La dem ta en luftetur ut når klasserommet blir for trangt og øyelokkene blir for tunge. La dem gjøre noen øvelser hver time, uten at gymlæreren ser det og setter karakter. Til og med mattelærere kan gjøre noen strekk og tøy-ting i all enkelthet (ikke sant, Hanna?!) Det finnes så mye som ikke nødvendigvis kalles gym, og som kan vekke røregleden hos en sidrompa fjortis.
Min gamle gymlærer (fru Randi Normann, bless her!) gikk rundt i alle klassene under store prøver. Da fikk vi fem minutters strekk og bøy, supert for videre innsats. Enkelt og effektivt.

Min ultimate røre-drøm ble vekket i en park i Beijing. Vi deltok i morgengymen, og det var forskjellig aktivitet overalt. Jeg så for meg skolegården med alle elevene i morgensola. Rektor (eller en annen sprek myndighetsperson) leder an i Tai Chi, og neste dag er inspektøren klar med litt karate. Alle vil ha det moro, og vips så har de rørt seg nok til å få blodomløpet i gang og hjernen klar for en dag med læring. Utover dagen blir det jevnlig noen minutters avbrekk med røreglede. Det krever ikke ekstra bevilgninger, og røringa gjøres for glede og ikke noe annet.

La oss få denne sedate generasjonen ut av dvalen. Vi trenger dem i form til å ta over landet.
Hilsen Hanne

2 kommentarer

”Jeg synes jeg har fortjent 6!”

Nå er karaktersettingsfristen bare dager unna.
Så kommer elever som tror de kan prate seg til god karakter; jeg synes jeg har fortjent……” Man undres, hvor har de dette fra? Når fikk elever ideen om at hvis de snakket litt pent med læreren, så ville karakteren gå opp av seg selv? Hvordan skal vi få lært dem selvinnsikt uten at de går helt i kjelleren?

Selv om vi dokumenterer til vi blir blå, noen elever vil ikke gå med på at karakteren er riktig og fortjent.
Langt verre er det når mor eller far blander seg inn i debatten. De mener, etter bare å ha sett poden i aktivitet over leksene hjemme, at det fortjener bedre karakter. Hvilken kompetanse har de hjemme til å vurdere produkt levert og innsats i timen relatert til standardkravene? Og foreldrene kan være vel så påståelige som elevene, heldigvis avhengig av hvor i landet man bor. (Hurra for Gran!)

Så nå trenger jeg hjelp. Kan noen finne ordene som trengs for å få en elev til å skjønne at en lav karakter skyldes en av to ting:
• foreldrene dine har ikke utstyrt deg med større intellektuell kapasitet
• du har ikke jobbet godt nok med de evnene du har.

Eller på godt norsk: du er enten dum eller lat.

Måtte rettferdigheten og fornuften seire i alle klasserom over det ganske land.
Hilsen Hanne

6 kommentarer

Ordnung muss sein.

I Pisa-undersøkelsen skal elevene svare på hvor mange bøker de har hjemme. I rettledningen utdypes dette med at de skal estimere hvor mange meter bokhyller de bor sammen med, elevene. Og så har man vært skråsikre på at antall hyllemeter med bøker er proporsjonal med skoleprestasjoner. Enkelt sagt; hvis ditt hjem har mange bøker, så er du flink på skolen.

En artikkel i Jyllandsposten 18.mars 2012 slår sterk tvil om denne teorien. På Grønland – av alle steder – har man kommer frem til at det var ingen forskjell på prestasjonene til elever med høy eller lav sosioøkonomisk status. Det som var viktig, og svært viktig, var rammene som elevene levde under.

Undersøkelser viser at de barna som lever under faste rammer presterer langt bedre enn elever med mer utflytende rammer. Disse rammene defineres som
• faste sengetider
• tilstrekkelig søvn
• faste avtaler og innetidspunkt
• faste leksetider
• faste måltider

Dette kan gi håp for drosjesjåførens barn. Selv om bøkene er få i hjemmet, er oppdragelse og tydelige voksne langt viktigere. Stimulering av læring skjer ikke nødvendigvis gjennom foreldrenes status, men hvilke forhold de tilrettelegger for sine barn.

Til forsvar for de med høy sosioøkonomisk status, kan tenkes at de også har tydelige rammer for elevene blant alle bokhyllene.

Danskene skal nå forske videre på saken, og teste teorien ut i moderlandet. Men jeg har tro på Grønland, tydelige rammer og omsorgsfulle voksne kan langt på vei erstatte manglende hyllemeter med bøker.

Så dere som fremdeles har barn i heimen: stram inn, vær tydelig og hold dem i øra. Da vil det gå dem godt, og de vil lenge leve i landet.

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Terminslutt, karakterer og tragedie.

Det blir ikke noe lettere med åra. Man står der med karakterutskriftene – dommen – under armen og skal forsøke å si noen bevingede ord til oppskrudde tenåringer. Man prøver med ”dette er resultatet av høstens innsats” osv, men de følger ikke med. Fokus er på bunken under armen.
Man sier at foreldrene er varslet gjennom Mobilskole, og at de nå sitter hjemme og venter på resultatet. Spenningen stiger enda litt til.
Enda de er informert på forhånd om de fleste karakterene, så kanskje de håper på et lite under, kanskje en liten skrivefeil.
Noen har skjønt for sent at det er disse karakterene som skal hjelpe dem inn på privatskole, og at toget nok har gått når dommen faller. Litt smisk i siste liten har ikke nyttet.
Så faller de siste oppmuntrende ordene, og man deler ut.
Gledeshyl – hva er dette? Noen har regnet ut at de likevel klarer inntakskravet. Noen andre skjønner greit nok at de må skjerpe seg utover våren.
Men de siste, de som går duknakket hjem. Hvem kan forklare dem at det er mulig å forbedre seg? Hvem kan få en femtenåring til å se lyst på fremtiden når innsatsen i høst ikke ga noen uttelling? Hvem kan trøste dem med å si at det kommer flere tog? Det er en evighet til neste tog, juni er lysår unna når man er 10.klassing.
Sånn er dommens dag på en januarfredag, og man lever med i oppturer og nedturer. Så vet man at man må hjelpe dem videre mot nye mål og bedre karakterer.
Man går hjemover og gleder seg til å følge disse hormonbombene videre mot den store finalen. Snart er det juni og vitnemålsutdeling.
Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Leve Furuseth-dialekten!

I Norge har vi lenge satt folk i bås etter hvilken dialekt vi snakker. Før var gutta fra Toten dumme, og østfoldingene led lenge samme skjebne. For 45 år siden ble min mann ”kjeftet på” for å si demses og vårses på gymnaset. Det var jo sånn de snakket på Veitvedt der han vokste opp.
Det dreier seg om det som kalles ”dannet” språk, og vi forventer at man må kunne snakke det for å komme opp og frem i landet. Heldigvis er det sakte åpnet for dialekter, men noen er ennå ikke helt akseptert som gangbare i samfunnet.
Nå vil jeg slå et slag for en dialekt som jeg har gleden av å høre hver dag; Furuseth-dialekten. Den er tuftet på det gamle Oslo-øst språket. Så blander man inn snev av alle beboernes målføre, med nye ord og nytt tonefall. Unga på Furuseth har utviklet et stammespråk som fungerer i deres felles kultur, akkurat som en dialekt hvorsomhelst ellers i landet. De skjønner at de må moderere seg etter forholdene for å komme på linje med hvem de snakker med utenfor sin sirkel.
Jeg kan tenke meg at skole-elever om 30 år har dialektprøve; og så må de definere om de hører Stovner, Otta, Hvaler eller Furuseth-dialekt. Jeg vet om 22 flotte 15-åringer som er klare med dialektkjennetegnene.
La oss akseptere at norsk blir et rikere språk med disse morsomme og uforusette endringene.

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Praksis-sjokket er fremdeles stort.

Som nyutdannet lærer var det meste greit, selv om man hadde noen startvansker. Det var ingen som snakket om praksissjokk, men det var en kalddusj å komme ut i hverdagen. Man fikk en timeplan og lærebøker, og så ble man overlatt til seg selv. Vi kunne undervise og følge opp elevene som vi fant best, og ledelsen fulgte med fra sidelinjen. Det var gode dager, og jeg hadde følelsen av at man stolte på at jeg gjorde jobben godt nok.
Nå har jeg fått erfare praksissjokket på nytt, og hverdagen i skolen er langt fra hva den var. Det må være skummelt å komme ut i skolen som nyutdannet i dag. Man er på en måte overlatt til seg selv, men på den andre siden må man følge opp med rapporter og planer og prøver hele tiden. Det er mange ting som ligger i veggene på en skole, og det er ikke lett å finne frem i alle de pålagte oppgavene.
Det kreves god fagkunnskap å bli lærer i dag, og det er viktig med faglige tyngde. Men alle de andre oppgavene, dem må man ordne opp i etter hvert selv. Plutselig står man der foran 30 hormonfylte fjortiser som bare vil sove, prate eller ha friminutt. Selv om planen for timen er glimrende, dukker det alltid opp situasjoner som krever innsikt, empati og forståelse. Og det lærer man vel ikke på lærerskolen? Kan man lese seg til hvordan møtet med elevene skal takles? Jeg tror ikke det. Jeg tror dette er noe som komme med alder og erfaring, gjennom gode samtaler og diskusjoner med kolleger på en skole som har plass og tid til den enkeltes problemer.
Selv har jeg forsøkt å kjenne på hvordan en nyutdannet måtte oppleve sin nye yrkeshverdag nå når jeg har begynt som ”vanlig” lærer. Og jeg er svært overrasket over hvor mange ting man må sette seg inn i, hvor mange situasjoner man må lære seg å mestre, og hvor mye som ikke har direkte tilknytning til fagkunnskapen jeg skal formidle. Jeg har alltid sagt at praksissjokket for nye lærere er stort, men ser nå at det er mye større enn jeg trodde. Det er enormt!
Mange ting har gjort min situasjon enklere enn de unges; jeg kom til en skole med hyggelige kolleger som har tid til å svare, og elevene er positive og greie. I motsetning til de nyutdannede vet jeg hva jeg skal spørre om, og jeg vet hva som kan gjøres hvis noe uforutsett skulle oppstå i elevflokken. Dessuten har jeg hatt rolige dager med få timer, nydelig. Min fordel er også at jeg vet det blir bra, jeg vet at jeg vil få mange gode timer med elever og kolleger på min nye arbeidsplass. Når jeg bare får spurt ferdig, har jeg en fin tid med 10.klasse foran meg.
Likevel er jeg lettere praksissjokkert. Det er utrolig mye å sette seg inn i, selv om man har vært i skolen i 36 år. Det spenner fra bruk av kopimaskin til inspeksjonsrutiner, til kaffekoking, til å finne frem i skolen, til alle ”åssen-gjør-vi-det”-sakene.
Min bekymring ligger hos de nyutdannede. Jeg skjønner godt at mange gir opp, for i mange tilfeller blir ikke lærerjobben det de trodde de utdannet seg til. Fagformidlingen er det viktigste, men det er så mye annet man også må kunne eller kjenne til. Det er en hektisk hverdag som krever mot og fantasi, kløkt og forståelse. For mange kan dette være den viktigste del av jobben, og den kan absolutt ikke oversees.
Så hva kan gjøres; Mitt forslag er en lærlingeordning som finnes i for eksempel England og Tyskland. Man er ute i praksis over en lang periode (ett år minst) der man blir tett fulgt opp av en erfaren lærer. Denne perioden gjøres før man tar det siste året på skolen, og man har undervisning på skolen parallelt. En annen mulighet er at man den første tiden som lærer bør man ha færre fag/timer slik at man kan konsentere seg om få oppgaver. Jeg har stor tro på at de må lære den praktiske siden av lærerjobben ute i skolen, i samhandling med et inkluderende kollegium.
Lærerutdanningen er under stadig endring, og man håper at det er til det bedre. Ideene med lengre praksis og oppfølging av nytilsatte ser lovende ut, og jeg håper det kommer neste generasjons lærere til gode.
Enn så lenge skal jeg nyte tiden som nytilsatt og komme tilbake til hva som kan gjøres bedre. Jeg storkoser meg på en trivelig skole med rom for alle.
Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar