Archive for category Uncategorized

Joda, vi kan ta i mot flere

Nå strømmer flyktninger til landet, og folk jobber «fletta av seg» (sitat intervju på NRK) for å hjelpe til. Og selvfølgelig skal vi gjøre alt vi kan for disse som ikke kan bo i landet sitt lenger. I første omgang gjelder det å dekke de basale behov, som mat, klær og husvære. Og da er folk fulle av forståelse og omsorg, det er jo så nestekjærlig å stikke nedom Tøyen med en pose klær. All ære til de som bidrar nå, alle som bruker av sin tid og krefter for å gjøre ankomsten til landet så god som mulig.

Det er i årene som kommer vi også må stille opp. Det er når de skal begynne med sitt nye liv som borgere i landet problemene vokser, men de er ikke så synlige. Etter å ha jobbet med flerkulturelle i skolen gjennom mange år, ser jeg at vi må være klar over hvilke utfordringer som ligger utenpå det som er basalt.

Skolegang er ikke like grei for alle. Mange foreldre har gått på skoler med en helt annen kultur, og de må læres opp til hvordan systemet fungerer her. De kan ikke språket, slik at de knapt kan hjelpe sine barn. Kanskje har de mer enn nok med å leve med egne traumer og negativer erfaringer, slik at for dem er det vanskelig å skulle følge opp barna i en skole de ikke kjenner til. Kanskje har de lite skolegang selv, og det kan være vrient å ta inn over seg at barnet passerer en i kunnskap og utdannelse. Mange elever utsettes også for unødig press, fordi det forventes at de skal få en utdannelse som gir en posisjon foreldrene aldri klarte å oppnå. Når så elevene opplever at de ikke klarer å leve opp til slektas krav, kan dette gi negative utslag som kan være vanskelig å tyde og avhjelpe.

Jeg synes vi til tider er litt blåøyde. Vi tror at når de får tilrettelagt et liv med mat, klær, hus osv, så er det bare å lære seg norsk. Da er liksom alt i orden. Inge blir norsk fordi man har lært seg språket. Prosessen er mye, mye lengre enn noen ukers språkkurs.

Det er her vi må endre vår innstilling. I første omgang må vi slutte å si dem og oss. Alle kommer med sin egen historie, og vi må møte dem der de er. Jobben til hjelpeapparatet er ikke over når det praktiske er ordnet. Og – det som irriterer meg mest; skolen kan ikke gjøre all integreringen alene. Den jobben må gjøres av alle i samfunnet, hele tiden. Vi må lære opp de som ikke skjønner norsk samfunnsstruktur, skolesystem osv. Og vi må ikke forvente at alle blir som oss, for det er ikke noe som heter «vanlige folk». (unntatt hos FRP) Vi må alle gjøre som de glimrende kollegaene jeg har hatt gjennom årene, lærerne som finner frem til det gode i alle og som hjelper alle, uansett utgangspunkt, til å bli gode samfunnsborgere.

Ideen om å bli kjent med naboen er litt skummel her i landet. Vi lukker døren og lar alle passe seg selv. Hva om vi åpnet opp litt, så det verdifulle i alle vi møter og sammen gjør landet rikt og trygt. Selv om det kan ta tid.

Med ønske om en god fremtid for alle nye og gamle i landet.

Hanne

3 kommentarer

Nå senker freden seg.

Jeg er så lei valgkamp. Lei ordflommen fra de som skumleser små artikler fra folk med fine titler og kaller det for forskning. Lei de som tror de har alle svar om skolen fordi et partiprogram sier det er sånn.  Lei de som sammenligner  skoler og sier min skole er best fordi vi leser 0,002 poeng bedre enn naboskolen.

Jeg leter etter noen som tør å si at alle skoler er gode, men de er gode på forskjellige områder.  Om elevene er flinke lesere, så kan trivselen være elendig.  Om alle lærerne har mastergrad, kan de likevel være elendig til å formidle og ivareta. Om planene er vakkert skrevet og ligger på hjemmesiden, er de ikke nødvendigvis implementert i skolehverdagen.

Hvor var lærerne i valgkampen? Vi har en elendig fagforening (den største, ja) som er mer opptatt av hva de skal ha på seg til landsmøtet enn å markere seg i politikken. De lot lærerne bli representert av politikerbroilere som gullet opp svada de har lest i tabloidpressen. Derfor kommer ikke lærerne til å bli hørt – denne gangen heller.

Nå tenkte jeg at jeg skal slutte å surve på egen hånd.  Derfor meldte jeg meg inn i et parti i går.  Til å begynne med blir det i lokallaget, dette skal bli moro. Når ikke fagforeningen vår er synlig, må lærerne gå inn i politikken. Unna vei, her kommer jeg. 

Min kampsak? Noe som ligner på ‘Gi lærerne tillit og tid til å gjøre det de er utdannet til!’ Så får vi se hvor mange stemmer det blir ved neste veiskille.

Godt valg til alle.

Hanne

Legg igjen en kommentar

Tale ved skolens slutt

I dag har vi hørt på de svulmende talene og alle de vakre ordene. Min tale var ferdig, men det ble ikke rom for den. Den kommer her.

Og her kan jeg være litt mer direkte. Herlig.

Etter 40 år i skolen ser jeg en skummel tendens. Og jeg liker det ikke. Nå skal det måles og veies, alt som kan regnes sammen teller. Vekk med praktiske fag, vekk med fysisk aktivitet, med gleden over å gjøre noe man gjør noe morsomt selv om det ikke står i årsplanen. Alt skal nå sentreres rundt de tre skriftlige fagene, og det er de resultatene man snakker om.

Hvor blir det av undringen? Hvor blir det av fryden over en fin tegning, en tur i regnet, en forestilling med sang og dans midt i mattetimen? Tar vi fra elevene gleden over å mestre noe? Tar vi fra dem evnen til å forske, under seg og gjøre ting på sin måte? Er vi på riktig vei når vi innfører enda flere nor/eng/mat-timer på bekostning av fag der resultatene ikke gir umiddelbar utelling?

Heldigvis er det sterke krefter som nå jobber mot dette male/veie-hysteriet. Heldigvis fines modige og klartalte folk som tør stå frem slik at det blir plass og aksept og seire også for de som ikke er så flinke i skriftlige fag. Ære være dem som tør og gidder bruke tid og krefter på å slåss mot politikere som ikke har peil på skolen.

Jeg har fått gleden av å veilede nyutdannede lærere de siste årene. Hvilken glede det er å forsøke å hjelpe dem til å bli trygge i sin rolle. Disse flotte, entusiastiske folka, som ivrig kaster seg over alle oppgaver hver dag. Disse som skal jobbe flerogførti år i skolen videre. Hvordan skal vi få dem til å holde trykket oppe? De blir utsatt for et massivt angrep av forståsegpåere som alle påberoper seg å vite hva som er best for skolen.

Da sier jeg: Ikke hør på dem! Husk at du er sjefen i ditt klasserom, og det er du som kjenner dine elever og deres læringspotensiale. Ta noen sjanser, hiv deg utfor noen stup. Det ligger mye læring i å gå på trynet, sann mine ord.

Utenfor klasserommet må du sørge for å få nok støtte og aksept for din innsats. Du skal ikke behøve å føle deg alene, elevene er alles ansvar. Hvis du ikke opplever å bli verdsatt eller på noen måte behandlet riktig, vil jeg anbefale deg å finne en skole der du kan føle deg trygg og velkommen. Hvis ikke skolens ledelse tar vare på deg, hvis du ikke får brukt din kompetanse; finn deg en annen skole. Alle skoler har sin egen kultur, og det kan godt være at neste skole er midt i blinken for deg. Prøv!

Til slutt vil jeg takke dere. For meg er skolens basale tema det gode møtet. Der to mennesker (liten og/eller stor) møtes i en trygg og akseptende dialog. Der begge lytter til den andre med forståelse, og der begge har ønske om å ville hverandre vel. Når begge går fra møtet litt rikere, litt gladere, litt klokere, da går verden fremover. Disse møtene har jeg hatt mange av dette året. Og varmen fra dem tar jeg med meg videre. Takk og takk, det har gjordt godt.

Så venter en kald øl. Vel fortjent.

Glad sommer med takk.

Hanne

Ps; Et lite tips. Jeg kunne ikke være så skarp som jeg hadde ønsket disse siste dagene. Da er det lurt å ha en talefør og sjarmerende elev som holder tale på vegne av elevene og seg selv. Med påholden penn ble mye sagt på en morsom måte, men stikkene var der (om enn godt kamuflert) Takk til AH, godt jobba! ds

 

Legg igjen en kommentar

Hører skolen på næringslivet?

På et spennende frokostseminar forleden hørte jeg det igjen. Næringslivet har klare ønsker om hva skolen skal gjøre med elevene. Vi utdanner unger til jobber vi ikke vet om ennå. Med den raske utviklingen i arbeidslivet som ligger foran oss, må fremtidens arbeidstakere være klare for omstilling til de nye jobbene. De må være kreative og samarbeidsvillige, de må se løsninger og finne nye metoder. Fint. Dette har jeg altså hørt lenge. Skolens faglige innhold kan i liten grad være forberedt på alt dette nye som kommer, men vi kan lære elevene å mestre nye krav.

Så virker det som om skolepolitikerne ikke hører etter. De kjører på med målbare tester i grunnleggende ferdigheter og basisfagene. Alt elevene presterer på skolen skal kunne telles, slik at skolen kan rangeres høyt og rektor får skryt. Er det bare jeg som ser at elevene taper dette løpet? De blir flinke til (eller vant til) å gulpe opp det de har pugget, og ramse opp allerede etablerte sannheter. Men det de virkelig trenger, det som fremtidens arbeidsgivere roper om, er noe helt annet. Elevene må bli kjent med og utvikle egen fantasi og kreativitet. De må få trening i å samarbeide, de må tørre å stole på egne krefter og muligheter.

I fremtiden får de ikke utlevert fasiten. De kan ikke pugge seg til svarene, for de må finne dem selv. Det er dette vi må trene dem i. Vi må dyrke frem elevenes initiativ, elevenes entusiasme og glede over å finne veien selv. Dette kan vanskelig måles, og derfor er blitt satt til side i norsk skole i dag. Derfor tør jeg påstå at vi gir dem feil utdannelse. Vi leder dem i unyttig retning med all målingen, all ensrettingen og puggingen.

Slipp elevene løs, sa vi da vi elevmedvirkning var viktig. Vi må sannelig pusse støv av vårt gamle slagord igjen. La dem slippe til med egne evner og anlegg. La hver enkelt elev oppleve glede og mestring innen egne interessefelt og muligheter. Fremtiden trenger folk som har funnet sine egne krefter og som vet å bruke dem riktig.

Hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

Bort med kontantstøtten.

Så ser vi det igjen. Blant de nye førsteklassingene som gir et tydelig signal på at kontantstøtten ikke gavner noe som helst.

Det er flerkurturelle seksåringer som kommer til skolen uten å ha muligheten for å kommunisere med de andre i klassen. Disse har gått hjemme med en mor som heller ikke har lært seg mye norsk, og de har vært sammen med de som snakker deres språk. Jo da, det er greit og flott at de tar vare på kulturen sin, og det er fint at de kan snakke med bestemor på hennes språk.

Likevel, dette er en stor hindring for de små når de ikke kan snakke norsk ved skolestart. For å følge med på skolen må de først lære seg skolens språk samtidig som de skal knekke lesekoden. Jeg kan tenke meg at det er ganske kaotisk for en liten sjel å møte en helt fremmed verden med helt nytt språk, et språk man til og med skal lære å lese via/på.

Etter min mening er det en tydelig sammenheng her. Kontantstøtten gjør at mor kan gå hjemme. Satt på spissen kan vi si at hun får betalt for å gi sitt barn et stort handikap ved skolestart. Hvis mor ikke fikk penger for å gå hjemme med førskolebarn, måtte hun jobbe og barnet kom i barnehage. Dette er den eneste måten barnet kan stille på samme nivå som de andre ved skolestart. De må snakke og forstå norsk for å delta i klassen slik skolens planer forutsetter. Hvis ikke de kan norsk, stiller de bakerst i køen. Jeg vet det krever svært mye av skolen å prøve å utjevne denne ulikheten, hvis den i det hele tatt klarer det.

Tospråklighet kan være en kilde til språklig glede og styrke. Likevel er det viktig at alle skoleelever har et felles språk som opplæring kan skje på.

Dette får ikke de som ikke kommer i barnehage, de som ikke møter samfunnet utenfor hjemmet før de er seks år.

Min påstand er at det er en klar sammenheng mellom kontantstøtten og manglende språk hos skolebarn ved skolestart. Full barnehagedekning er mer enn valgflesk, det er nødvendig for at skolen skal kunne frembringe dyktige elever.

Hanne

Legg igjen en kommentar

Er læreren yrkesskadd?

Hjemme hos oss ler vi litt av arkitektens mani for at stolene må være parallelle. Det er en yrkesskade, sier han, og vi humrer videre. Etter å ha tenkt litt i feriemodus, kjenner jeg at det er på tide å se etter lærerens yrkesskader. For dem er det mange av, trolig. Og jeg garanterer at hvis du som leser er lærer, nikker du gjenkjennende til de fleste.

Læreren i juli er to personer. Enten er han i koma og unngår enhver form for avgjørelser eller han skal bestemme det meste i alle situasjoner. Han vil nødig spille tanketomme spill som Ludo eller Kinasjakk, men deltar med iver i enhver form for spørrekonkurranser. På den måten får han endelig briljert med all den unødvendige kunnskapen han har ervervet seg for å gjøre undervisningen spennende. De kloke familiemedlemmene lar læreren vinne, det blir greiere for alle etterpå.
Læreren på ferie vil automatisk ta med seg brosjyrer, avisartikler, historier og lignende tilbake til skolen for friske opp undervisningen.
Noen lærere kan passerer enhver skole med skylapper på, mens andre begynner å sjekke om de har nøkkelen klar hvis de ser en skolegård.
Søndag kveld rundt kl 21 tenker enhver trofast lærer; har jeg alt klart til mandag morgen? Han kan til og med av gammel vane begynne å lete etter bunker til retting.
Sender du en sms eller mail til en lærer, kan du være sikker på at han leter etter skrivefeil eller begynner å lese mellom linjene for å finne en dypere mening med dine ord.
En lærer har alltid oversikt over sine nærmeste omgivelser, dvs et område på størrelse med en skolegård. Han vil alltid se etter noe å ordne opp i, og alltid finne situasjoner han ville gjort annerledes.
Hvis læreren møter en kø-sniker er han uten nåde. Da tar han over kontrollen og irettesetter med all sin opparbeidede myndighet den stakkaren som prøver å komme litt raskere fram.
Når det i hans nærhet oppstår en situasjon mellom foreldre og barn, vil læreren umiddelbart foreta vurderinger vedrørende de voksnes evne som oppdragere. Og ganske snart melder tanken seg; er dette en sak for barnevernet?
Kommer læreren inn i et rom, vil han umiddelbart forsøke å lese hva som skjer, og hvordan stemningen er. Og han vil ofte av gammel vane ta ansvar for at alle rundt seg har det bra.
I selskapslivet er det to typer lærere, de som alltid snakker om hvilken viktig jobb de gjør, og de som håper samtalen aldri vil nærme seg skolespørsmål. Den første gruppen kan være litt slitsom, men i disse dager gjør de en viktig jobb for profesjonen.

Med dette vil jeg hevde at læreren utgjør en uvurderlig styrke i samfunnet, en olje som sørger for at alt går greit og som tar vare på alt og alle. Derfor kan vi kanskje ikke kalle det en yrkesskade, men heller en yrkesfordel?

Med varm og litt uhøytidelig hilsen
Hanne i sommerlandet.

Legg igjen en kommentar

St.mld 20 – 13, hva ble det?

I går kom stortingsmeldingen som jeg så frem til, virkelig. Endelig skulle videregående skole få sin etterlengtede praktiske vri, og den skulle gi vgs et løft som kunne gjøre skoledagen mye lettere for mange 16-19åringer.

Og jeg må innrømme at jeg brukte mye tid på en ellers rolig fredag på å skrålese gjennom alle ordene. Mye ble sagt om hva som er gjort, og hva som ikke er gjort, og hva man burde gjort, og hvor mange % som likte ditt og hvor mange % som falt ut på veien.

Etter ca 100 sider mistet jeg motet. Så gikk jeg til slutten, der skulle tiltakene ramses opp. Og hva fant jeg; man skulle nedsette et utvalg, og man skulle drøfte det med… og man skulle foreta undersøkelser.

I ren desperasjon gikk jeg til nettavisene. Heldigvis har noen av de mer seriøse skrevet litt, men ellers er det tynt. Skulle ikke dette være den store skolesaken for regjeringen nå når de går inn i valgkamp? Skulle ikke dette vise at nå skal det bli sving på vgs? Eller har det vært naivt å tro at signalene fra skolen ville bli hørt? Er dette nok et ordgyteri der man kappes om å vise statistikker og referanser og lange ord? Hvorfor ble stmld forbigått i nesten stillhet? Tror man ikke på alle ordene lenger?

Jeg ga opp å finne mer oppløftende i meldingen. Joda, det er fint at helse- og oppvekstelevene kan få jobbe på sykehjem litt før, men de må likevel ha basisfagene som ikke har noe med yrkesretningen å gjøre. Og at en med fagbrev kan studere, understreker jo igjen det ikke er «fint nok» å være praktisk rettet.

Så fortsatt vil 16-åringene sendes til en vgs som er akkurat så teoretisk som nå. De praktiske fagene blir fortsatt like fulle av norskengelskmattehistorie, og det er mange bokleie elever som kommer til å gi opp. Dessverre ser det ut til at ideen om at du ikke er lykkelig eller samfunnsnyttig hvis du ikke er akademiker sitter fast.

Men det kommer vel en stortingsmelding til om noen år. Kanskje noen har hørt på elevene og lærerne da?

Med praktisk hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

Mobilen må med

Nok en gang står lærerne med ryggen mot veggen og slår i blinde. Når fremskrittet
kommer, og det ikke er ”sånn det alltid har vært”, skal man motarbeide det på alle
måter. Men mobiltelefonen er kommet for å bli, og vi som jobber i skolen må skjønne
at den er vår venn – ikke fiende. Vi må lære oss å bruke den i undervisningen, og
finne positive måter å nyttiggjøre oss denne lille dingsen.

Vi må innse at mobilen er en forlengelse av elevens arm. Det nytter ikke å true med
inndragelse, brev hjem og andre sanksjoner, elevene vil uansett ha telefonen i lomma.
Det er mange muligheter for at mobilen skal komme til nytte i klasserommet. Tenk
hvilket fint oppslagsverk som alle (de fleste) elevene disponerer når de skal jobbe
med fag. Tenk når du står fast og ikke husker akkurat årstallet, vips, så har vi en
smartphone på første rad som finner det fort.

Som foreldre er det viktig å kunne nå sin håpefulle,. Han kan ha glemt en
tannlegetime eller noe, han vil sette pris på en hyggelig hilsen fra mor, mulighetene
er utallige. Jeg vil tro de fleste kontordamene er glad for å slippe det ekstra maset fra
foreldre.

Så må vi lære elevene bruk av telefonen, selvfølgelig. De skal ha den på lydløs, det
skal brukes når det er tillatt og de har selv ansvaret for den, for å nevne noe. Og det
må være sanksjonsmuligheter hvis de ikke overholder reglene.

La oss ta teknikken i bruk, og gjør den til noe nyttig. Mobiltelefonen er en uunnværlig
del av elevenes liv, og vi må snu dette til en naturlig del av skoledagen også.

Hilsen Hanne

,

Legg igjen en kommentar

Snart er det lærerferie også.

Kjenner at det slipper i nakken snart. Det har vært en uke uten elever, og jeg lander trolig på vanlig nivå om en dag eller to. Jamen, du sa jo god ferie for en siden, sier man. Riktig, men jeg begynner ikke ferien før over helgen.

Det er faktisk en jobb å lande etter innspurten på skolen. Alt maset før avslutningen sitter i kroppen lenge, lenge, Fremdeles kan man våkne og lure på om alle vurderinger er skrevet, om alle foreldre er varslet, om alle karakterer er ført inn, om alle skap er rydda og alle bøker levert inn. Jeg hadde glemt hvordan det var, denne første uka etter skoleslutt. Den er i koma.

Alle lærere trenger en uke på å lande, det kan ikke kalles ferie en gang. Man trenger tid til å tenke på ikke noe og koble nettet over til kone-mor-venninde- farmor-modus.

Det ble ikke lettere i år, jeg har vært sånn hver sommer så lenge jeg har vært lærer. I årene som skoleleder var jeg jo ”gift med” jobben, og det ødela mange sommerkvelder. Så jeg hadde håpet at lærerjobb med ”fri” fra st.Hans skulle gjøre susen. Men nei, denne uka er like ferieløs som før.

Likevel har jeg fått vasket sommerhuset, noe må jo gjøres når hodet er til omprogammering.

Nå er jeg snart klar til å sitte på terrassekanten og se gresset gro. Noen dager til, og man er i feriemodus og tenker ikke-lærer-tanker. Det skal bli godt og nødvendig.

Men når august nærmer seg, er vi der igjen. Spenning og glede for ny jobb i skolen, det er gildt å få følge kommende slekter og hjelpe dem videre. (ja, jeg skal i ny jobb i skolen, der jeg skal bruke all min kompetanse og gleder meg til det)

Så jeg tar ferie nå. Kanskje jeg ikke blogger engang, kanskje jeg blir bare vanlig person.

Men at lærere har lang ferie er tull. Vi trenger disse sommerukene til å våkne opp etter vårens strabaser og gjøre klar for nye elevkull om noen korte uker. Dessuten har vi jo jobbet dobbelt i lange perioder med elevene på skolen. Jeg har god samvittighet, og det skal alle lærere ha. Høsten trenger uthvilte folk.

Glad sommer til alle mine lesere.
Sommerklem fra Hanne

5 kommentarer

Lærerens nyttårsønsker

Måtte rettebunkene bli fulle av kloke påstander og meninger
Måtte skjemaene bli enklere og færre
Måtte møtene bli nyttige og konstruktive
Måtte byråkratene ha forståelse for og ta hensyn til hverdagen i skolen
Måtte elevene bli lærevillige og enda blidere
Måtte eksamen komme når klassen er klar
Måtte alle pc-er fungere slik de skal til enhver tid
Måtte inspeksjonene bli bare hyggelige og solfylte
Måtte alle foreldre spille på lag med skolen
Måtte helgene bli uten skoletanker
Måtte mobbing bli et forhistorisk fenomen
Måtte alle som jobber i skolen være fornøyde og stolte over innsatsen som gjøres

Måtte 2012 bli et år med rettferdighet og forståelse for den enkelte slik at alle trives og alle gjør sitt beste i trygge og inkluderende omgivelser
Med takk for oppmerksomheten i 2011, og på gjensyn neste år.

Lykke til alle sammen.
Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar