Archive for category skoleliv

Bursdag i skoleferien, herlig!

Primo august er ypperlig bursdag-tid.
Da jeg gikk på skolen, var det riktig fint.
Den gang tvang frøken Norby dagens bursdagsbarn til å stå foran hele klassen mens vi gaulet oss gjennom bursdagssangen. Som det meget sjenerte (!) barn jeg var, passet det ypperlig å ha bursdag i ferien. Jeg var ganske sikker på å slippe unna med den prøvelsen å stå der helt alene foran de andre. Jeg led med Grethe i januar og Akki i februar, de slapp ikke unna. Men jeg ble som oftest glemt, og nøt det.
Da skolen startet, hadde klassen nok med å komme i gang. Jeg håpet i det lengste å få slippe å stå ved kateteret mens de sang, og som regel slapp jeg. Ett år husket hun oss, men da fikk jeg dele oppmerksomheten med de andre som hadde hatt bursdag i ferien. Det gikk greit, selv om jeg fremdeles husker den ekle følelsen av ufortjent oppmerksomhet.

En ulempe ved å ha bursdag i tidlig august er at det ble/blir sjelden de store festene. Folk flest var blakke etter ferien, og det begrenset gaveflommen. Mange er ikke engang hjemme fra ferie, så det begrenser en eventuell gjesteliste.

Men nå er det greit igjen. Jeg slettet datoen min fra Facebook, men ble ”outet”. Så da veltet det inn med hyggelige hilsener fra nær og fjern. Ikke kostet det penger, og ikke måtte jeg stå foran kateteret. Gjestelisten kan bli uendelig uten en eneste invitasjon. Tenk det, frøken Norby, sånn skulle vi hatt det på Skui skole i steinalderen også. Da hadde jeg gledet meg til skolestart.

Ps til lesende lærere; det er ikke alle som liker en dag med masse oppmerksomhet! I know.

Med takk for oppmerksomheten, bursdagen er 2.august.

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Statsrådbesøk, jippi!

På skolen hadde vi fint besøk forleden. Først kom en haug med mappebærere og nettverksbyggere. De kom i egen buss, og måtte geleides til skolegården av ivrige 5.klassinger. Da de hadde installert seg, kom de sorte bilene med selveste ministrene (altså ikke bare èn). Litt diskret stod de flotte bilene ved siden av skolen. Sjåførene fikk en pause og diskuterte sikkert verdensproblemer og sånt no.
Etter en stund så jeg en trivelig fyr borte på ballbanen. Han snakket med ivrige 3.klassinger, og alle lot til å ha en fin stund. Hendene i lommen og stort smil (og sikkert ikke rynker i pannen), jovial og trivelig sjef vi har.
Litt senere sto han fremdeles med hendene i lommen og hørte på taler og flotte ord. Da så jeg det i solskinnet; buksebaken var skinnende blank. Uff da. Det kan jo være mange grunner til det; han har ikke hatt tid til å kjøpe ny dress eller kanskje ikke lønna strekker til eller, eller, eller.
Jeg tror imidlertid det kommer av at han har sittet for mye i den dressen. Han har snakket seg gjennom uendelige møter med ord, ord og ord. Laget planer og strategisystemer, fremdeles sittende i en god stol.
Derfor:
Kjære Torbjørn, kom deg ut av stolen. Kom til oss på en grå dag når vi ikke har ryddet og pyntet i timevis. Se hvordan vi har det når hverdagen har grepet oss, og snakk med flere enn blide barn i friminuttet. Hør oss, ikke gjem deg bort i møterommene. Og når vi har snakket ferdig (sånn om noen dager) kan du få gå tilbake til plansmia di og bestemme alt som kan gjøre skoledagen bedre for alle.
Vi gleder oss til å se deg.
Og du behøver ikke ha dress en gang.
Hilsen Hanne på vegne av flere.

Legg igjen en kommentar

Kulturkløften er større enn man tror.

Dette er ikke for å stemple noen, men heller for å belyse et problem som ligger latent i skolen i dag. Det er vanskelig (og farlig!) å henge ut en bestemt gruppe. Innen hver gruppe finnes ulike grader av integreringsevne/vilje. Derfor er dette skrevet på et generelt grunnlag, og må leses som det.
Noen elever klarer overgangen til nytt land, nytt språk og ny kultur svært bra. Men vi ser at jo lenger fra Norge eleven har sin bakgrunn, jo vanskeligere kan det være å bli ”norsk”. Tilsynelatende er de vel tilfreds med å lære seg språket mer eller mindre bra, i hvert fall nok til å klare seg i hverdagen. Men i bakgrunnen lurer forskjellene og utfordringene.

De har en religion som holder dem i stramme tøyler. Det dikteres hva de skal ha på seg, (trist å se at de må dekke seg til nå når vårsola flommer), hva de skal gjøre i fritiden, og hva de skal spise/ikke spise. Når det i tillegg kommer sterke krav og forventinger fra foreldregenerasjonen, blir møtet med norsk skole vanskelig for dem. Vår skole er tuftet på ideen om at sosialisering foregår på skolen så vel som i hjemmet. Det forventes at alle elevene skal delta på egne premisser, bidra i undervisningen, finne frem til egne evner og følge egne ønsker. Vi ønsker selvstendige elever som tar valg basert på utviklingen som foregår i dem gjennom skolegangen, og vi vil at de skal bli uavhengige voksne som gjør det som er rett for dem.
Dette lar seg vanskelig forene med en kultur som er basert på at slekta bestemmer det meste, og overlater til skolen å gjøre kun fagformidling. Vi kan vanskelig få til et fruktbart samarbeid med hjemmet når slik kultur tar overhånd. Og elevene slites da mellom ønsket / kravet om å gjøre det bra på skolen og en rigid patriarkalsk kultur som styrer alt de gjør. Når bestefar har bestemt at man skal bli lege, hjelper det lite å ønske seg noe annet. Lojalitet til slekta overskygger det meste, ser det ut til.

Tanken er snublende nær; Man kan komme til å mistenke dem for å ta det beste av vårt samfunn, som sosiale goder, gratis utdanning osv, men henge fast i ideene fra hjemlandet. Dette blir en kollisjon som neste generasjon kjenner godt. Vi kan motivere og agitere for individets rett til egne valg, men så lenge slekta ikke slipper taket, kommer vi til kort.

Derfor tror jeg at vi må kreve mer av foreldrene. Når de har valgt å bosette seg her, må de innse at barnas fremtid er norsk. Foreldrene må lære seg norsk slik at de kan delta i ungenes skolegang. De må være møte på foreldremøter, lære seg norsk skolevesen, og til slutt oppmuntre og støtte ungenes valg til å ta forme sin egen fremtid. Samfunnet vårt er basert på at alle bidrar, og da kan ikke noen melde seg ut og tviholde på gamle skikker og fordommer som ikke passer inn i vårt land.
Når dette er sagt, la meg understreke at jeg bøyer meg i støvet for alle som klare balansegangen mellom å ta vare på sin særegenhet og samtidig bidra i samfunnet her. Det blir stadig flere av dem, og landet trenger hver eneste en.
Med hilsen
Hanne

Legg igjen en kommentar

En tilståelse.

Ja, jeg ble lærer på grunn av de lange feriene. Det er bare å innrømme, tanken på lange ferier gjorde utslaget. Jeg ville være hjemme med ungene når de hadde skoleferie. Jeg ville være tilgjengelig for dem når hadde fri, kunne kjøre til tidlige fotballkamper og ellers disponerer tiden min slik det passet meg. Og det var gildt å ha lang sommerferie, for hvis været var dårlig i fellesferien, hadde vi flere uker til å feriere. Det ble jo alltids en eller annen uke med fint vær når det var 7 uker å velge mellom. Det var gildt å glede seg til høst og vinterferie sammen, uten å måtte streve avgårde på jobb mens ungene var alene hjemme.
Prisen for disse lange ukene uten jobb, viste seg å bli ganske omfattende. Det ble fort en vane å jobbe på kvelden når ungene sov, og i helgene når de var ute med andre. Rettebunkene tok etter hvert de fleste pustehullene, det ble aldri tid til kreativ egentid. Lese en roman: «nei, beklager jeg må rette stiler». Reise bort i helgen: «Sorry, jeg må planlegge mandag og resten av uka. Se en film på tv: «Det ringer garantert en fortvila mor».
Søndagene ble etter hvert preget av «er mandag godt nok planlagt?» eller «er alle timene forberedt?».
Og disse sene hverdagskveldene, når freden skulle senke seg, dukket det alltid en liten problemelev opp i tankene. Så jeg henne i dag, har hun det egentlig greit, er det noe jeg kan gjøre.
Det ble ikke noen skikkelig ferie gjennom skoleåret. Man måtte alltid ta med seg hjem en rettebunke eller to, som lå klar til bearbeiding hvis det oppstod en liten pause.
Ganske klart gikk det opp for meg at lærerjobben slukte meg fra skolestart i august til skoleslutt i juni. De mange og lange feriene ble også jobbing. Gjennom ukene på sommeren ble det først en periode for å komme ut av lærerjobben, så noen uker med vanlig liv, før oppbygging til neste år begynte tidlig i august. Regnskapet viste at jeg ikke hadde noe mer ferie enn andre, men at mitt arbeidsår var litt annerledes skrudd sammen enn vanlige folks.
Til og med nå når jeg lever rettebunkeløst, sitter denne logistikken i ryggraden. Skolejobben slipper ikke taket før i juli. Sånn er det bare, men det er fremdeles den beste jobben i verden.

Med påskeklar og bunkeløs hilsen
Hanne

Legg igjen en kommentar

Er toget gått, kanskje?

All ære til initiativrike og engasjerte lærere over det ganske land. Det er imponerende hvor mange som har deltatt i ”bråket” som reiste seg etter KS sine krav i vinter. Nå tror jeg ikke vi skal krangle om hvem som gjorde hva hvordan og når. La oss være enige om at all engasjement nytter, og at alle forskjellige former gjør sitt til å synliggjøre hva lærerne ønsker og mener.
Så går vi over i neste fase. Nå skal kampen inn i det lukkede rom, og vi på utsiden kan gjøre svært lite. Sjelden har vel en forhandlingsdelegasjon hatt så mye støtte i ryggen, men det bør gjøre at de tar oppgaven så alvorlig som det kreves. Fallhøyden er enorm nå når kampviljen er så stor.
Så er spørsmålet; kan forhandlerne gjøre jobben tilfredsstillende? Er delegasjonen klar over hvilke krav som det forventes at de får gjennomslag for? Jeg håper de er smertelig klar over at de skuffer en hel yrkesgruppe hvis dette går dårlig.
Vi kan ikke gjøre annet enn vente, krysse fingrene og ta påskeferie.
Hvis (når?) forhandlingene går i grøfta, håper jeg at engasjementet blant lærerne revitaliseres og at det blir mer enn tog i gatene som blir aksjonsformen.

Det skal bli moro. Jeg er klar.

Kamplysten hilsen
Hanne
PS: Kan noen forklare hvorfor Utdanningsforbundet søker etter assisterende forhandlingssjef på dette tidspunkt? Er ikke det et dårlig signal å sende ut; ”Vi har ikke nok folk til å kjempe i forhandlingene som kommer snart” Eller tar jeg feil? DS

Legg igjen en kommentar

En lærer av den gamle, gode sorten.

I dag har jeg vært i begravelse, en tidligere kollega hadde gått bort. I kirken var det overraskende mange elever, og presten siterte dem på at han var deres favoritt. Så sitter man der og grubler litt, hva gjorde denne læreren så populær.
Han var annerledes. Han var av den sorten som man knapt finner i skolen i dag, for han gikk sine egne veier. Tilsynelatende var det et sant kaos rundt ham, arbeidsplassen var et katastrofeområde. Han lagde få store planer, og deltok sjelden i debatten rundt virksomhetsplan og annet papirarbeid. Dessverre snek han seg ut for en røyk eller to i ny og ne, kanskje respekterte han ikke kravet om å være tilstede i fulle bundne timer heller. Han applauderte sjelden nye læreplaner, muligens ga ha litt blaffen i dem også.

Men elevene elsket ham. Han var et vandrende leksikon, og hans historietimer ga et vell av spennende anekdoter og fagkunnskap. Selv om timene i utganspunktet kanksje var en kjedelig sekvens om tegnsetting, ble det alltid gjort spennende og levende for elevene. Hans undervisning var preget av kjærligheten til faget og elevene, og dette smittet over på dem. De lærte enormt mye, resultatene i hans klasser var alltid på topp. Elevene følte at han brydde seg om hver og en, og han var alltid opptatt av å lære dem mest mulig med den metoden som passet ham og dem.
Kjennetegnet hans var en enorm raushet, og en aksept for at alle har en verdi. Jeg hørte aldri ham si et vondt ord om noen, det hadde han ikke tanke for. Dette profiterte elevene på, og det var en takknemlig gjeng med elever som fylte kirken i dag.

Man er glad for å ha fått jobbet sammen med sånne lærere. Jeg er redd det ikke er plass for sånne uortodokse og kunnskapsrike folk lenger. Nå skal vi strigles i en form, ha identiske timer, de samme planene og de samme metodene. Nå skal spontaniteten kveles, den står ikke i planen. Vi skal – slik det ser ut nå – ha elevløse uker med planskriving og ørkesløse diskusjoner fremover.
Jeg ønsker alle elevene som hadde denne læreren utdanner seg til lærere, og kopierer hans timer. Da blir det både lærerikt og morsomt å gå på skolen igjen.
Med takk,
Hanne

2 kommentarer

Kjedsomheten lenge leve

Den setningen som er sagt oftest i skolen, er ”Det er så kjedelig”. Med en litt trøtt mine slenger fjortisen fra seg sekken, sukker dypt og himler med øynene. Dette har de lært altfor tidlig, og jeg har aldri helt skjønt hvorfor det blir kjedelig så fort i skoleløpet. Allerede når den lesende førsteklassingen kommer hjem fra skolen, sies det med litt blasert mine; ”det er så kjedelig på skolen, altså”.
Da våkner drømmelæreren. Man har to muligheter, ta dette signalet på alvor. Man kan bruke timevis på å lage festlige opplegg, tilrettelegge for den enkelte, ta opp dagsaktuelle ting – eller bli sint. Det kan jo gå en lærers ære at elevene blir observert gjespende i en godt planlagt time med sterke nynorske verb. Vi skal jo alle være drømmelærere der hver time er fylt med inspirert og veltilpasset undervisning, der elevene sitter som tente lys og kommer ut med det samme forklarende lyset i øynene.
Men akk. Dette er utopi. Det er nødt til å være kjedelige timer! Hvis alle timene sprudlet av gnistrende læringsaktivitet, ville elevene bli møkklei hele festen.
Nei. De må få kjede seg. La dem sove litt. La dem uffe og akke seg. La dem fortelle at du er den kjedeligste personen i verden.

Den andre muligheten er den enkleste. Man skal svare dem: ”Ja, dette blir nok din livs kjedeligste time. Du kommer til å sovne, og du kommer ikke til å klare å følge med. Jeg er sjefen her, og har bestemt at i dag skal ikke være noen sirkusforestilling.” Dette er et gjennomprøvd svar, som jeg kan garantere vil virke. Jeg kan ikke anbefale å gå inn i noen diskusjon á la: ”Neida, dette skal bli så festlig så, og du kommer til å lære masse!” Det vil gi dem enda mer vann på mølla.
Det må også legges til at det kan ofte bli strålende timer når forventningene senkes.

Drømmelæreren har også kjedelige timer, nemlig. Så senk skuldrene, du kan godt bli kåret til årets lærer likevel. Unge må ha variasjon, og til det hører også kjedsomheten. Deri ligger fantasien, nemlig.
Det kan foregå mye kreativ tenking i en fjortishjerne i de grå timene.

Hurra for de kjedelige timene.
Med grå hilsen
Hanne

Legg igjen en kommentar

Drømmelæreren jobber allerede på skolen

Men han er drittlei. Vi ble lovet at nå skulle det iverksettes noen tiltak som skulle gjøre at eleven skulle få møte drømmelæreren. Kanskje jeg har sovet i timen, men det eneste konkrete tiltaket jeg husker er ekstra kurs for mattelærere – som de delvis skal betale selv og ta i det som nå er sommerferie. Så det skal bli drømmelærere når noen har gjennomgått et pålagt mattekurs. Pøh!
I tillegg kommer nå utspillet fra KS som er så hårreisende på mange områder at man bør advare unge mot å velge læreryrket. Bare et lite poeng som mer bunden tid på overfylte arbeidsrom er nok til å innse at læreryrket ikke lenger er attraktivt.
Du må skjønne det, Erna. Drømmelæreren finnes allerede i hundretall rundt om i landet. Du er på feil planet når du tror at dine (få) tiltak og KS’ (mange) skal skape drømmelærere. Du gidder ikke engang høre på hva vi sier, men du durer frem med dine ”millioner kroners mattesatsing”, fordi ”matteundervisningen har vært skadelidende i 30 år”.
Nei, drømmelæreren er allerede på plass. Jeg jobber sammen med ham/henne nå, og jeg har jobbet sammen med henne/ham i alle år. Det er bare det at han er drittlei. Han bruker alle kreftene sine på skjema og vurdering og tester og møter. Han er lei overstyring av maktsyke byråkrater som ikke har peiling på skole. Han er lei av medias nedrakking på hans yrkesgruppe.
Han ønsker seg tid og rom til å gjøre jobben sin. Han vil ha tid til å forberede undervisningen slik at han kan nå frem til alle i klassen. Han vil ha tid til de små samtalene som gjør at alle føler seg sett. Han vil slippe å bli tvunget til å sitte på skolen til fastsatt tid, han vil selv bestemme når han gjør vurdering og andre oppfølgingsoppgaver. Han vil bruke tiden til de gode møtene med elevene, ikke skrive det ned på et obskurt skjema.
Drømmelæreren vil ha tillit og respekt. For han gjør det han skal og mere til. Det krever entusiasme og engasjement for å være en god lærer. Slik det ser ut nå med Erna og KS håndihånd, er dette på god vei til å bli strukturert bort fra skolen. Jeg er glad jeg fikk være lærer da vi kunne gjøre ting på vår måte når vi hadde overskudd til det. Og jeg er sikker på at elevene lærte like mye, om ikke mer, den gangen.
I fare for å bli en sur gammel kjerring,
Hanne

Legg igjen en kommentar

Ytringsfrihetens norske begrensinger.

Kongen skrøt i sin nyttårstale om at vi kan si hva vi vil her i landet. Vi skal kunne uttrykke vår mening nesten hvorsomhelst og nårsomhelst uten å risikere fengsel eller annen straff. Slik jeg ser det er dette en sannhet med visse modifikasjoner. Ytringsfriheten er vedtatt, javel, og vi skulle kunne hevde vår mening hvis vi ville. Men vi vil ikke, og vi tør ikke.
For oss som jobber i det offentlige, henger lojalitetssverdet tungt over oss. Her gjelder det absolutte og ubestridte kravet om lojalitet til enhver tid. Og lojalitet går alltid oppover. For oss som setter eleven i fokus og har hans/hennes ønsker og behov som førsteprioritet: glem det. Vi blir holdt i stramme tøyler og må alltid se oppover i systemet for godkjenning av alt vi sier og gjør.
Dette viser seg når vi spør om hvorfor det er så få rektorer i avisene; de har munnkurv, stram sådan. Enhver rektor som skjønner sitt eget beste, sørger for å smiske oppover og gjøre som storebror skolesjef sier. Da er ytringsfriheten til ingen nytte. Lojalitetskravet kveler ethvert tilløp til egne meninger for ledere i skolen.
I Norge gjelder det også å holde seg inne med de riktige personene. Og når man er på vei oppover karrierestigen, må man for enhver pris skjule egen tilkortkomming. Det gjøres best ved å tråkke på andre som er under en i systemet. Det norske klatresamfunnet skaper en utrygghet for å mene noe eller bli avslørt. Vi smisker oss gjennom dagene, og gjør som maktmenneskene befaler. Har man kommet så langt som til et kontor i skoleetaten, er det nødvendig å tute med ulvene og holde seg inne med sjefa. Dessverre.
Så vi kan altså si hva vi vil, men konsekvensene kan bli svært ugreie. Ikke fengsel, nei, men smertefulle dager venter, for eksempel med utfrysing, bli avsatt, bli kastet ut av ”det gode selskap”, kort sagt miste sin posisjon fordi man ikke gjør som storebror sier.
Jeg trodde lenge at vi hadde et åpent samfunn det alle kunne stole på alle og at alle ble verdsatt for hva de gjorde og sto for. I de senere årene er jeg blitt skremt og lei av å se lojalitetskravet kvele engasjement og innsatsvilje. Og hvis man skulle være så uheldig å måtte jobbe sammen med maktsyke folk som er redd for å bli avslørt, da er ytringsfrihet bare et pent ord.
Litt resignert,
hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Det er nå vi bør besøkes, Torbjørn.

Vi stuper inn i den siste uka, og ferien glimter i det fjerne. Det er nå alle burde komme på skolen for å se virkeligheten vi må takle. Det er nå, når kreftene langsomt ebber ut, mørketiden kveler oss og ressursene avtar, dere der ute kan få se hvordan det er.
Vi har blitt lovet litt flinkere mattelærere, men man kommer ikke langt med litt mer gangetabell nå om dagen. Her er virkeligheten en helt annen, og utfordringene vi må møter, må vi ta med humør og overbærenhet.
Elevene har allerede tatt ferie. De er ferdige med juletentamen, og ekkoet av ”har du retta prøven min?” henger over oss. Her finnes lite forståelse for den som skal rette 70 matteprøver, ”MIN prøve burde vært rettet i går!” Det er en stor utfordring å få alle til virkelig å ta frem mattebøkene, og jobbe videre på nye områder nå. Hjernen er i koma etter tentamen, og den ser ikke ut til å virke før neste år.
Dessuten er det juleball snart. Vi må jo bruke de fleste timene til å diskutere hvem som skal kjøre hvilken limo, gjennomgå alles kjoler, kanskje lære litt vals, (polonaise?!), bordskikk, sladre om hva som gikk galt i fjor osv. Det er ikke lett å samle tankene til 28 fjortiser som skal på sitt første ball om bare noen dager. Hvem bryr seg vel om Pytagoras, han skal jo ikke på ballet.

Så er det denne pyntingen som enhver lærer med respekt for seg selv starter opp med. Hvilken lærerskole har kurs i julekurver, dorullnisser og vindusdekorasjoner? Og hvor mange ganger kan man spille julekveldsvisa før man kaster cd-spilleren i veggen?

Til sist kommer den ultimate testen; siste skoledag. Man står overfor 28 urokråker som bare vil ut og hjem, men det er bestemt at det skal koses i minst 2 timer. Når alle julefilmene er sett, når alt godteriet er spist, når konkurransene er avgjort – og det er 30 minutter tilbake. Hva gjør man da?
Jeg tror ikke utenverdenen er klar over hvilke prøvelser en lærer utsettes for i disse dager. Som blogget i fjor; tenk på lærerne til jul!

Og så kan jeg si på vegne av dem alle; vi gleder oss til vanlige dager med vanlig undervisning uten noe dill. Om bare noen uker er vi der igjen. Hurra.

Med ønske om all mulig styrke og et tonn med humør; ha en fin uke 51!

Skrevet med beundring for alle de som takler siste skoleuka med stil.

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar