Archive for category skoleledelse

Smart trekk, Erna.

Så ble endelig klart hvem som skal være vår ledestjerne fremover. En liten, snill (og ganske så pen) guttunge fra en liten by. Og alle sier jaja, det kunne jo vært verre.
Vi fortjente vel en pen statsråd, en som ikke har fått de store overskriftene og som kan sjarmere oss alle – i hvert fall en tid fremover. For hvem kan vel bli sint på denne kjekke gutten som med stor entusiasme sier han skal ”lede og lytte” .
Vi skrur tiden tilbake til da Giske kom inn fra venstre. Som vår nye utdanningsminister entret han podiet på skolelederkonferansen i Trondheim. Han begynte med en liten trøndervits før han fortalte av han så visst kjente skolen, fordi mor var lærer. Og alle damerektorene la hodet på skakke, smilte varmt til denne sjarmklompen og tenkte at dette skulle gå bra.
Nå kommer ny lærersønn inn fra høyre. Nok et skjevt smil, nok en haug med pene ord og verden går videre uansett. Jeg vil tro at en kunnskapsminister må ha litt mer kompetanse enn at ”lærere retter prøver på søndag og er utslitt til st.Hans”.
Det graves vilt i ministrenes fortid, og hvorfor skulle de ikke det? Vi må jo få vite hva de har sagt og gjort tidligere fordi dette er grunnlaget for hvorfor de er der de er. Hittil har svært lite blitt funnet om vår nye mann. Kanskje fordi det har vært så mye om de andre, eller kanskje det faktisk er fordi han ikke har gjort eller sagt så mye dumt?
Han har jo et mektig embetsverk å bryne seg på. Og jeg er redd det er rett når det sies at landet rusler videre uansett, byråkratene jobber med det samme og kjører sitt løp.

Du får mye å årne opp i, Tobben. Dette blir en utfordrende reise, og jeg håper du bevarer ditt varme smil. Og jeg håper du er sterk, for du skal jo løfte alt og alle i skolen til uante høyder.
Det eneste er som er sikkert, vi sitter klare på alle gjerdestolper for å hakke løs på deg.
Men det visste du vel?
Hilsen Hanne
PS: Dette ble en kort blogg fordi jeg vet så lite om fyren. Det kan endre seg! DS

Legg igjen en kommentar

VGS -det tåkelagte valget.

(Noen tanker etter foredrag for 10.klasse med eksterne forelesere)
Så nærmer 10.klasse seg sitt valg. For å komme seg videre innover i VGS-verden må de lete gjennom alle tilbudene om fag, linjer, programfag, kurs og korte og lange løp og snarveier og lange veier. Det er søren ikke lett!
Jeg beundrer de to eksterne rådgiverne som er utsendt for å klargjøre for elevene hvilke muligheter de har for veien videre. Og jeg ser mismotet synker over de stakkars 15-åringene. (og deres foreldre) Dette er ikke greit for noen.
Først skal de lære seg hva alt heter, for linjer bytter navn og ikke noe heter det det het da storebror gikk på VGS. For hvor ble det av allmenn, tegning form farge, eller hva det nå het i gamle dager for noen år siden?
Det er lang vei frem til å skjønne at det er forskjell på yrkesveien og studiespesialiseringsveien. Når det er klart at man ikke får jobb med stud.spes., lander mange på fagutdannelse på en forståelig linje som bygg- og anlegg. Og at man skal jobbe ute i bedrift i to år etterpå er også greit. Og at man må lese videre etter studspes er også greit etterhvert. Puh.
På et tidspunkt i foredraget lander vi på hvor veien videre kan gå. Da kommer de kule tilbudene som forvirrer igjen. Og det virker som fylkene forsøker å overgå hverandre i forsøkene på å tiltrekke seg elever.
Påbygg er greit å forklare. Men der er frafallet så stort at det skal man snakke minst mulig om. Ett helt år med masse teori kan bli tungt for en som ga opp yrkesfag. Og man kan forstå at mange gir opp dette året som kan virke som 10.klasse om igjen i n’te potens.
Så blir det snakket om kryssløp, forsert løp, yrkesveien, bakveien, osv, men da har de fleste falt av. Og når fylkets egne kule greier kommer opp, har oppmerksomheten forlatt forsamlingen. Dessverre for de dyktige eksterne aktørene. De kan jo ikke noe for at dette blir for omfattende og forvirrende.
Av og til ønsker jeg meg tilbake til gamle dager, noen linjer på gymnaset eller rett til fagutdanning på yrkesskolen. Da var ikke valget så vrient, man slapp timesvis med forklaringer og spørsmål og forvirring.
Kan noen gjøre det enklere? For slik det er nå, tror jeg ikke noen kan finne på flere kryssveier og innvikla retninger. Lenge har vi ropt på mindre teori på yrkesfagene. Kan vi også få tilbake linjene med navn som tydelig sier hva man lærer?
Eleven får etterhvert en bok (!) som prøver å informere om hvilke muligheter som ligger der ute for alle landets 15-åringer. Dessverre, altfor mange gir opp etter kort tid, det blir for mye info og for mye å få oversikt over. Hørte jeg ordet frafall?
Jeg er glad for at jeg hadde det enkelt. Det var tre linjer på gymnaset, og jeg valgte den broren min tok. Det gikk greit, etterhvert.
Med forvirret hilsen
Hanne

Legg igjen en kommentar

Legg ned PP-kontorene!

Det ropes på ressurser, og det er aldri nok av dem. Her er et forslag til innsparing.

Nå er systemet slik at det må være PP-kontorer i alle kommuner og fylker. Der sitter det kompetente folk som vet mye om hvilke problemer elever kan slite med. Skolene henviser elever til dem, etter at de har funnet ut at her er det noe som er vrient for lille Ole. Etter mange og lange tester kommer en Sakkyndig Utredning (SU) tilbake til skolen. Den er omfattende og bruker mange og lange fremmedord for å beskrive lille Oles problemer. Den har også mange råd og ideer om hva skolen kan gjøre for å øke Oles læring.

Tidligere var det sånn at en Sakkyndig Utredning utløste ressurser slik at Ole fikk (nesten) all hjelp han trengte. Det er man ikke så nøye på lenger, Ole får så mye hjelp som skolen klarer å skaffe. Og skolen er flink til å ordne sånt.

Men når man leser en SU, kan motet forsvinne hos enhver lærer.  Tror virkelig noen at disse fine fremmedordene og lange setningene med råd og vink kan gjøre skoledagen noe lettere for Ole? Og hvilken lærer med 4 – 5 Oler i klasse kan rekke å innfri alle disse fine løsningene som SU kommer med?

Jeg betviler ikke PP sine intensjoner, og det er mye kompetanse som gjemmer seg på disse kontorene. Men det er altfor mange ord og altfor lite nytte for lærer og/eller elev ute i hverdagen. Derfor ønsker jeg at PP-kontorene legges ned og alle de flinke, kompetente folka som jobber der blir sendt til skolene. Det hadde vært supert med en PP-rådgiver som var skolen, ikke på et kontor nedi byen. Tenk så fint det hadde vært med en som lærerne kan spørre hele tiden, og ikke bare ved de sjeldne møtene! Tenk om PP-rådgiverne kunne ta hånd om spesialundervisningen PÅ skolen, ikke bare stikke innom i ny og ne. Tenk om all kompetansen kunne vise seg på skolen, og vi slapp alle fremmedordene og alle papirene som kommer fra dem nå.

Jeg tror Ole ville hatt mer nytte av daglige råd og praktiske tiltak enn en SU som er nesten uforståelig for noenhver. Kanskje er det greit for Ole å bli kartlagt og få vite om hva læringsproblemene hans skyldes. Men jeg har liten tro på at en ekstern instans skal fortelle lærerne hva som må gjøres. Lærerne skjønner fort nok hva som gjør at Ole lærer og hvordan.

Men til det trenger lærerne en som er til stede og som har kompetanse rundt Oles problemer. Men det hjelper ikke med flere ord på en SU.

Med takk til de kompetente og løsningsorienterte PP-rådgiverne jeg har møtt. Velkommen til oss i hverdagen – hver dag.

Hilsen Hanne

1 kommentar

Nivådeling av lærerne, ikke agurknytt likevel.

I sommer, midt i verste agurktiden, kom et utspill fra min fagforening, Utdanningsforbundet. Jeg håpet i det lengste at det var fleip, men nei. Begrunnelsen for utspillet var å komme politikerne i forkjøpet, sa de. Det burde jo tilsi at her kommer det konstruktive tanker fra de som kjenner grasrota i yrket. Så feil kan man ta. Nok en gang viser Udf at de er en gjeng med byråkrater som har glemt hva som skjer ute i verden. La meg forklare:

Forslaget innebærer en deling av lærerstanden i fire nivåer: Kvalifisert lærer, viderekommen lærer, lærer med spesialistkompetanse, og spesielt kompetent lærer. Slik jeg leser det, starter man som nyutdannet som kvalifisert lærer. For å komme seg oppover til neste gruppe, må man ta kurs og videreutdanning. Jo flere eksamener man har bestått, jo høyere opp kommer man. Systemet er altså utelukkende basert på at man tar videreutdanning. For hvordan skal man ellers klatre i systemet? Skal det være en ranking i kollegiet hvert år, hvem fortjener å komme i neste gruppe? Kanskje elevrådet skal få bestemme litt? Eller kanskje rektor alene skal bestemme hvem som skal være hvor – da er vi jo tilbake til trynefaktordiskusjonen som vi hadde da lokal lønn ble innført. Og dette nye virker da langt mer basert på trynefaktor (hvis man skal gå utenom rangering via eksamener bare)

Gruppedelingen skal motivere til faglig utvikling, sies det. Det betyr at du får mer lønn hvis du tar mer utdannelse. Men slik har det jo vært i uminnelige tider, ingen nytenkning her. Og mer penger er jo en fin gulrot for å lese litt ekstra.

Mener virkelig min fagforening at lærerne skal plasseres i nivåer, slik at vi får et a-lag og et b-lag på lærerværelset? (og c- og d-lag!).

Og hva med de som er lei (les; ikke har tid og overskudd) til å lese mer? Selv om de er verdens beste lærere, vil dette nye forslaget gjøre dem til sinker i kollegiet. Når skal man innse at gode lærere ikke nødvendigvis har fleste eksamener? Eller kanskje det kan opprettes enda en gruppe; kjempegode lærere som bruker tid og krefter på elevene, gjør hyggelige ting i helgene, er trygge i yrkesrollen og gjør en glimrende jobb.

Når skal fagforeningen gå på barrikadene for de som gjør en strålende jobb uten å ta enda flere fag?

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Høyres ”matteløft”, realitetene:

Hvis (ikke når!) Erna tar over, skal lærerne tvangssendes på mattekurs. Det skal lovpålegges at kommunene må betale litt av kursingen, men (grøss og gru!) også læreren selv. Skjønner egentlig Erna hva hun sier nå? Skal alt bli så greit i norsk skole bare lærerne bruker av sine egne penger for ett enkelt mattekurs? Utrolig at hun har så dårlig rådgivere.

Realiteten blir nok helt noe annet. Når læreren har fullført kurs under tvang og eksternt pålegg, vender de tilbake til klasserommet. Da møter han akkurat de samme utfordringene som før, forskjellen er at han har papir på at han kan litt mer matte. Inneklima er like ille, klassene like fulle, læremateriellet er like slitt osv.

Når man har et drøyt minutt på hver elev for å videreforklare Pytagoras, hjelper det svært lite med kurs og kurs og kurs. Når luften er like stinn, elevene like slappe, sultne, trøtte, bøkene like gamle osv. kan man glemme å heve mattenivået noe sted.

Kan noen i valgkampens hete trekke fokus mot helheten i skolen? Kan noen se at det må gjøres et gjennomgående løft? Man må se på alle faktorer som muliggjør læring. Et lite lovpålagt kurs gjør absolutt ingen omveltning i skolen.

Vær så snill, spar meg for dette tullet. Vi som jobber i skolen ser at dette er bare prat.

Men kanskje det kommer en politiker som har noen gode kort stukket opp i ermet. Jeg venter!

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Store skoleforskjeller, kort avstand. Hvorfor?

Nå har jeg sett skoler fra begge sider av bygrensen, og resultatene forundrer meg. Elevgrunnlaget er på mange måter svært forskjellige.

For å markere forskjellen, la meg ta ytterlighetene. I Groruddalen finnes Ali. Han har ikke snakket norsk før han begynner i skolen, han kan ha lærevansker i tillegg. I hans hjem er det i liten grad oppfølging av skolearbeidet, foreldrene kan knapt norsk, det er ingen bøker, ingen leksehjelp og ingen som spør hva han lærte på skolen i dag. Alis foreldre har liten skolegang og sliter i en underbetalt service-jobb. Ali må klare seg selv, og regner med at han skal overta fars drosje etter hvert. Dette skaper ingen lærelyst, ingen glede og iver over å komme til skolen. For ham er skolen et sted han må være, og det er bare et sted å møte venner og komme seg gjennom dagene.

På den andre siden av bygrensen, over i Lørenskog finner vi Ole. Han har de store hagers selvtillit, et ressurssterkt hjem på mange måter. Foreldrene er høyt utdannet, og har tidlig krevet god innsats av Ole på alle områder. Han har mål med utdannelsen, og foreldre som holder både ham og skolen i ørene. Ole er trygg på at han vil komme langt, og han jobber iherdig for å nå sine mål.

Da skulle man tro at resultatene på Romerike skulle være langt bedre enn på Oslo øst. Men det er ikke tilfelle.

Jeg ser hardtabeidende lærere på begge sider, så jeg leter videre etter årsak og finner at skolebyråkratiet er grunnleggende forskjellig. I Oslo er det tydelige krav til alle voksne, men det er også oppfølging, kursing og hjelp til de som trenger det. Og ikke minst så vanker det anerkjennelse og oppmuntring til de som vil noe og som får til noe. På toppen sitter ledere som tør ta initiativ, og støtter de som ønsker noe. Ja, det kommer kritikk for at det er slitsomt og mye å ta hensyn til, men resultatene viser at det nytter med tydelige og modige ledere.

Over grensen derimot er det altfor mange skolebyråkrater som er redd for initiativ, som gjør hva som helst for å beholde makten og som ikke tør stole på at egne ansatte gjør en god jobb. Her gjelder det for maktapparatet å beholde kontrollen for enhver pris, og heller kvitte seg med høyttalende ansatte som har meningers mot og tør gå egne (kanskje bedre?) veier.

Dette smitter nedover, slik at kommunene blir preget av negativitet og passiv motstand mot pålegg. Her har man ikke skjønt nytten av å dra samme vei, og samtidig ha takhøyde for andres ideer og meninger.

Med de hypermotiverte elevene som finnes i området bør resultatene over grensen være langt bedre. Men noe hindrer dette, noe som klemmer og skremmer vekk initiativ og entusiasme.

Trist. Men man er glad for å være på den riktige siden av grensen nå.

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Når OECD har talt.

Så kom det enda en dom fra de høye herrer sydpå i verdensdelen. Skolen i Norge gir ikke valuta for pengene. Vi driver ikke økonomisk nok, og skolen er for dyr. Det var meldingen denne gang. Neste gang er det sikkert noe annet.

Min undring går på hva politikerne gjør med dette. Blir det brukt i valgkampen, kanskje? Jeg vil tro at det blir fine ord å slå i bordet med.

Eller skal skoleNorge snu seg rundt igjen, slik at storebror kan se at vi gjør som vi blir fortalt? Altså; når OECD finner en feil, snur vi alle steiner for å bli flinkest i klassen?

Jeg ønsker å se at politikerne blåser i hele saken. At de sier som min gamle sjef sa for å avslutte enhver diskusjon; ”Jeg hører hva du sier”.

La oss slippe pålegg for å tekkes de som ikke kjenner oss. La oss være stolt og glad for hva vi får til med de pengene vi har.

I mellomtiden slår vi av laptopen, stenger læringsplattformer, fortrenger planer og føringer, tar med oss skrivebordspedagogene og nyter en velfortjent og skoleløs uke.

Hurra for vinterferien.

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Ikke la panikken ta oss.

Det viser seg hver gang noe alarmerende skjer, hva gjør vi i skolen for å forberede oss? Og er norske skoler klare for en eventuell skyteepisode? Hva har vi av planer og hva har vi drillet elevene i?

Man skulle tro at vi hadde planene klare etter hva som har skjedd i de senere årene. Men senest i dag morges snakket man på P1 om at «det er en sak det jobbes med, og vi har fremdeles en vei å gå». Det legges det ut noen sentrale føringer når noe skjer, men jeg har en mistanke om at det blir liggende i skuffen mange steder. Vi har vel en liten aversjon mot enda flere planer, for de tar tid å lage og tid å innarbeide.

Det snakkes om å bygge om alle skoler slik at man får kontroll over hvem slipper inn. Slik som de hadde i USA, men det hjalp jo lite. Jeg synes ideen om å bygge om skoler er til liten nytte; vil man inn, så klarer man det uansett.  Andre ønsker  å drille elever og barnehagebarn, og dette mener jeg er å hausse opp situasjonen. Vi har regelmessige brannøvelser, og da får elevene øvelse i å evakuere skolen raskt. Tilstrekkelig, synes jeg.

Som rektor opplevde jeg selv en anonym bombetrussel, så jeg har kjent dette på kroppen. Av den opplevelsen erfarte jeg at det er to ting som er nødvendig:

Vi hadde en klar ansvarsfordeling om hvem som skulle gjøre de forskjellige oppgavene. Dette kan skrives på ett a4-ark, og kan henge i alle skolens rom. Der står det hvem som skal ringe til hvem  og gjøre hva. Dette arket var en sammenfatning av skolens fulle beredskapsplan. Når krisen rammer, har man ikke tid til å bla gjennom store planer. Vi klarte oss gjennom krisa ved å være tydelig i alt vi gjorde, og også stole på at alle gjorde det de ble satt til.

Det viktigste er likevel informasjon. Alle må til enhver tid kunne vite om situasjonen og hvordan de skal forholde seg til det som skjer. Det er viktig å ta tak i rykter slik at sannheten og bare den, kommer ut. Vi opplevde da at det ikke var nok å legge ut på hjemmesiden eller læringsplattformen skolen hadde. Alle har nå mobilen som sin forlengede hånd, og det er ingen annen kommunikasjonsvei som duger. Vi fikk etter hvert innført Mobilskole (se denne) slik  at vi kunne  nå både elever, lærere og foreldre øyeblikkelig. Når brukere hører at noe skjer, vet de at all informasjon vil komme på mobil.

Vi kan ikke forvente at vi kan være forberedt på alle mulige situasjoner. Men vi kan etablere et kommunikasjonsforum som brukere kjenner og er trygge på. Da kan vi  ha en avklarende og betryggende måte å begrense en eventuell panikksituasjon.

Det er snakk om å bevare roen!

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Hvem vil være rektor nå?

I dag er det rektor som skal trekkes frem og få sin situasjon belyst. Og hurra for det.

Flere aviser har dette som tema i dag. Dagsavisen har en glimrende artikkel om hvordan rektorene utsettes for krysspress. Dette er noe som i stor grad påvirker skolens resultater.

http://www.dagsavisen.no/samfunn/tidspress-svekker-skoleresultatene/

På Utdanningsforbundets landsmøte har man også rektors rolle på agendaen.  Nå sier påtroppende leder at hun er skremt over rektorenes manglende mulighet til å uttale seg. Visste hun ikke det?

Det har blitt tatt frem med jevne mellomrom at rektor må snakke som en forlenget arm av skolens administrasjon. Selv måtte jeg som rektor få godkjent mine uttalelser hvis jeg skulle snakke eksternt. Altså sees rektor som en som skal fronte kommunens politikk og ikke ha egne meninger. Så er spørsmålet; når snakker rektor som kommunens person og når kan hun/han ha egne meninger? Jeg har alltid hevdet at byråkratiet i Norge vinner over det meste, altså må rektor følge nivået over seg i tykt og tynt. Et unntak er kanskje hvis man er en eldre, mannlig rektor med mange vellykkede år i skolen, jfr. Dagsavisens artikkel. Hadde man bare hatt flere som torde si fra, som torde stå opp for rektorers rett til å følge hjerte og ikke alltid fornuft.

Det hele er ganske enkelt. Rektorene presses fra administrasjonen på de fleste områder, mens trykket nedenfra går på behov for tid og omtanke for lærere, elever og foreldre.

Så kan man spørre seg, hvem vil være rektor i denne skvisen? Tallenes tale er tydelig, majoriteten av norske rektorer har store problemer med å utføre jobben tilfredsstillende. Trist og ganske nedstemmende lesing.

Jeg bøyer meg i støvet for de som klarer å holde entusiasmen og engasjementet oppe i denne sandwichen. De rektorer som har jobben som livsstil, og som tar utfordringene med et smil;  hør på dem, verdsett dem,  la dem få snakke uten noe ris bak speilet – og la dem få drive med det som er viktigst: den pedagogiske delen av rektorjobben.

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Bøtelegge rektor: helt i tåka

Det sies at ethvert land får de politikerne de fortjener. I så fall ser det ille ut for mor Norge.

I mobbedebatten har det kommet et utspill som jeg undres over. Har to av våre folkevalgte virkelig tenkt gjennom hva de sier? Forslaget om å bøtelegge rektor som ikke tar tak i mobbeproblemet kan umulig være seriøst ment.

Det er mange spørsmål ved dette. Etter hvilke kriterier skal rektor bøtelegges (scorer lavest i kommunen på Elevundersøkelsen? Har flest klager fra foreldre i kommunen? Har ikke laget planer for antimobbearbeidet?)

Er det diskutert størrelsen på en evt. bot?

Så kommer det viktige; hvem skal betale boten? Rektor personlig, trekk i lønn (nei, det er for langt ute) Trekk i skolens driftsbudsjett (Sorry unger, dere får ikke kladdebøker i år, rektor har fått en bot)

Trekk i lønnsbudsjettet (Sorry folkens, det blir ikke noe lokal lønn i år)

 

Nei, jeg håper virkelig disse to damene skjønner hvor langt ute på jordet de er (en fra Frp og en fra H).

Hvis noen skal straffes for ikke å ta vare på elevenes miljø godt nok, må det være skoleeier. De har ansvar for at skolene har gode prosedyrer som følges, og de har også ansvar for at rektorene gjør jobben sin godt nok.

Man leter etter sanksjoner når mobbing ikke blir tatt på alvor. La oss være litt med i tiden; hva med å henge dem ut i sosiale medier. Det gjøres jo av og til allerede, men det kan jo settes litt i system. Jeg tror nok det er verre for skolen at de blir ”slaktet i media” enn en bot tatt fra et allerede skrint

budsjett.

Men å bøtelegge rektor? Da sier jeg som de fleste fjortiser ville sagt;

Kødder’u eller?

 

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar