Archive for category skoledrift

Stammere og muntlig eksamen; hjelp!

Vi hadde prøvemuntlig forleden, og et spørsmål dukket opp. Lille Lars stammer. Vi har ikke klart å avhjelpe ham med dette eller lære ham noen teknikker som kan gjøre snakking enklere. Når han skal snakke om hva han kan og ikke kan, låser det seg helt for ham. Det er opplest og vedtatt at noen stammer, og noen kan ikke slutte med det heller. De lever greit med det, og ber oss om å gjøre det samme.

Så kommer tilretteleggingskravet i skolen foran meg. Vi tilrettelegger for mange i dagens skole. det skal være utvidet tid til prøver, få lest opp prøveteksten, ta skriftlige prøver muntlig, retteprogrampå pc osv. Alt vel og bra, mange nyter godt av dette. Men skal vi legge til rette for stammere også? De har jo et taleproblem de ikke kan noe for,  og man skal jo ta hensyn til sånt som eleven ikke rår over. Det river meg i lærersjelen når jeg ser Lars prøver og prøver men ikke klarer å si noe som helst. Han må da ha krav på tilrettelegging?

Er det i så fall noe som kan gjøres? Hva hvis en elev ikke klarer å snakke foran ukjent sensor selv om han kan pensum på rams? Selve prøvesituasjonen kan være ganske vrien selv for de som har munndiaré, så kan man da tenke seg hvor ille det er for elever som Lars.

Løsning? Ja, jeg er sikker på at Norsk Interesseforening for Stamme har mange gode forslag. Slik skolen er i dag, er det opp til den enkelte skole/rektor å lese og tolke forskriftene for å imøtekomme Lars’ behov. Han må få oppleve at muntlig er en overkommelig prøve, men vi er nødt for å tenke nytt for å hjelpe ham. Det kreves omtanke, litt velvilje og fantasi fra rektor. Og jeg stoler på at landets rektorer har nettopp det. Så slipper Lars å grue seg mer enn de andre til muntlig eksamen til våren.

Stø hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

Superlærer, hvaiallverden???

Jeg håper i det lengste at ideen om en superlærer bare var valgflesk. Statsråden, TRI, snakket om drømmelæreren, men vi ble vel enige om at han/hun allerede jobber i skolen. Drømmelæreren er bare litt sliten og medtatt og lei av alle kravene og nedsnakkingen og stygge overskrifter. Men han/hun gir ikke opp, og går til skolen hver morgen med blanke ark.

Så kommer ideen om superlæreren på papiret. Makan til pølsevev og ordgyteri skal man lete lenge etter. Vi skal få en kollega som er flinkere til å lese rundskriv og andre føringer, han skal passe på at vi er dyktige og kan det meste, og han skal være en pådriver i arbeidet på skolen. Og hva betyr så det? Tja, jeg tror ikke noen egentlig ble noe klokere at alle ordene som kom fra dept’et. Det er noen diffuse setninger som man kan tolke slik man vil ”etter skolens behov”. I ytterste konsekvens kan rektor utpeke en lærer etter trynefaktor (smiskekurs trengs!) til å gjøre jobben som burde være rektors første prioritet; spore til faglig fremgang og være et fyrtårn i utvikling av skolen.

Mange spørsmål kommer; når S (superlærer) ser at det trengs kurs, hva gjør han? Har han rett til å forlange kursing av alle, og på hvilket grunnlag skjer dette? Går han til rektor og får tid/ressurser? Så må rektor legge til rette for at det skal kurses i kollegiet? Skal ingen andre enn S følge med i hva som skjer ute i skoleverdenen, og så senere informere de andre? Det betyr vel at han får betalt for noe som de andre gjør av interesse og fri vilje? Skal ikke rektor lenger ha ansvar for faglig oppdatering og oppfølging av de ansatte? Er vi i så fall på vei til å få en rektor som jobber med økonomi, planer og møter med eksterne?

Jeg trodde rektors ansvar i første rekke var det faglige innhold i skolen. Nå skal det lempes over på noen som skal være spydspisser på lærerværelset. Vil noen det? Vil noen være en busybody som maser om kurs og referat fra allskens skriv og pålegg? Hvem kan bestemme hva S skal gjøre, og er det til gavn for de andre?

Føringene rundt S sier fint lite om elever. Det er kun fag, litt veiledning av kolleger og ”pådriver” og ”kursing”. Hvor blir det av elevfokuset? Hvilken rolle har S i klasserommet? Skal han være dyktigst i formidling av faget også?

Tenk hvilke forventinger som ligger til en S. Han kommer til klassen med S-genseren sin, og klassen forventer topp fagkompetanse, topp klasseledelse og topp vurdering. Noen må man jo forlange av en som frivillig har bedt om 48000 mer i lønn.

Jeg er glad det ikke er meg!

Hilsen Hanne

PS: Jeg vet det ikke heter superlærer offisielt, men det er vel det man  legger i jobben? DS

3 kommentarer

Visjonen som forsvant.

Forleden dukket det opp et gammelt krus i skapet mitt. Det stammer fra 1999. Da var jeg i Haugesund og snakket på en skolekonferanse. På koppen står det; nytt årtusen – ny ungdomsskole?

Jeg husker det som en flott opplevelse. Jeg hadde med meg to elever, og vi snakket for store forsamlinger om elevmedvirkning. Entusiasmen lå tungt over salen. Det var store forventninger til at alt skulle bli så mye bedre, skolen skulle revitaliseres og store endringer lå foran oss.

Tankene rundt koppen ble triste. Jeg trodde på tankene og ideene som ble luftet. Alle virket så glade og optimistiske. Vårt budskap om elevenes rett til å delta i skolens liv falt i god jord, virket det som. Ideen om skolen der alle hadde muligheter fra eget ståsted fikk gjenklang i forsamlingen. Vi trodde vi snakket til fremtiden, og at våre ideer ville gi grobunn for en skole der alle var trygge og verdsatt. Vår overordnede ide om å slippe elevene til, og tro på deres evner, virket så riktig og akseptert den gang i 99.

Nå, 16 år senere, ser jeg at det gikk helt feil. Skolen utviklet seg absolutt ikke slik jeg trodde og ønsket. Det er ikke lenger plass for elevenes medvirkning. Klassens time er strøket av planene, og det er ikke lenger plass til elevenes egne tanker og initiativ. Nå skal fagene gå foran alt, fortrinnsvis de fagene som kan måles. Utenomfaglige aktiviteter er det ikke lenger tid til. Fagplanene må følges, de overprøver alle andre aktiviteter. En lærers mareritt er når Den kulturelle skolesekken eller noe sånt kommer, for ”da mister elevene undervisningen min!”

Slik jeg ser det, er elevfokuset blitt borte på veien. Nå skal fokuset ligge på resultatene, de målbare, som rektor blir pålagt å sette. Ting som ikke kan måles er man ikke opptatt av. Jeg husker med glede – og det gjør nok mine elever også – de dagene sola skinte og vi la vekk bøkene og gikk en tur ut for å nyte livet og været. Nå må man planlegge, varsle og ha arbeidsoppgaver og læringsmål før man kan ta noe på sparket. Latter, smil og glede kan jo ikke måles. Jeg siterer min mann når han tar på byråkrathatten; ”Latter har ingen målbar verdi.”

Det er fokus på organiseringen av lærerne, bind dem til skolen og tving dem til å sitte der til solen går ned. Alt skal planlegges og dokumenteres og rapporteres, slik at det ikke blir tid til det som skolen egentlig dreier seg om.

Jeg skulle ønske flere fikk oppleve det mine to elever erfarte i Haugesund i 99. Det var hundrevis av voksne skolefolk som hørte på, lot seg begeistre og belære av dem. Dette fordi min skole ga dem sjansen til å snakke, til å gjøre ting på sin måte og bli støttet og sett slik de var. Vi skrev ingen rapporter eller timelister eller erfaringsnotat. Vi hadde bare moro. Vi snakket om det som engasjerte fordi vi trodde på det, og det var plass til det.

I dagens skole er alle ordene på planpapirer, gjemt i skuffer og skap. Vi brukte ordene mellom oss, vi snakket dem og vi lyttet til hverandre (og helst på elevene).

Jeg hadde vel ikke tenkt disse tankene hvis resultatene av endringene i skolen siden 99 hadde medført at vi ledet an i skoleverden. At vi hadde de beste resultatene, at vi mottok utenlandske delegasjoner som skulle lære av oss. Men akk, slik gikk det ikke.

Visjonen fra 99 er fortsatt en drøm. Men koppen er grei å bruke. Og jeg er så glad for at jeg fikk jobbe i skolen da det svingte som best. Det var gilde dager!

Trist hilsen

Hanne

1 kommentar

Elevens nyttårsforsetter.

Vi som har levd en stund, vasser nå rundt i forsetter for hvordan vi skal bli bedre, slankere, blidere, lykkeligere osv i 2015. For elevene våre derimot, fastsetter vi forsettene og de kan ikke diskutere eller motsi oss. Slik:

I 2015 skal jeg:

  • komme tidsnok til skolen hver dag, og bli der i alle timer til dagen er over.
  • bare spise når jeg får lov av læreren, på fast tidspunkt hver dag.
  • bare drikke når jeg spør – og får ja.
  • sitte stille på min plaststol i alle timer, og bare bruke eget bord uansett hvor lavt/høyt det kan være
  • ikke si noe i klasserommet i skoletiden, unntatt når læreren spør meg direkte.
  • ikke benytte mobilen min, uansett hvor viktig melding som kommer inn.
  • ta vare på og respektere alle mine medelever, uansett hva de gjør med / sier mot meg.
  • alltid tro at læreren har rett, og aldri opponere mot hans ord.
  • delta med iver og glød i alle timer, uansett når på dagen og hvor kjedelig læreren er.
  • holde meg våken i alle timer, jobbe iherdig med alle fag – selv de jeg ikke skjønner noe av.
  • legge igjen alle problemer hjemme, og vise et blidt og høflig ansikt til alt og alle.
  • huske alle beskjeder og alle frister.
  • aldri glemme noe utstyr til timene.

Så kan vi kanskje tenke gjennom hvor mange voksne som hadde holdt ut en sånn arbeidsdag??

 

Godt år til alle.

Hanne

Legg igjen en kommentar

Kravstore foreldre er no herk!

For tiden sliter vi med foreldrekonferanser, eller utviklingssamtaler som  heter nå. Og jeg mener sliter. Vi er så bekymra for at de voksne skal gå til krig mot skolen, og med loven i hånd kreve handling eller utvisning eller noen annen styggedom. Vi ruster oss til forsvar og tenker at det er best å ligge lavt og la dem få rett i ett og alt. Vi sier ”jada, vi jobber med det”, og ”jada vi skal flytte lille Ole der han vil sitte”, og ”jada jeg var for streng da jeg ga ham 2 i matte”. Vi gir oss, alt for å hindre bråk og store avisoverskrifter. Tull!

 

Derfor maner jeg til motkamp. Vi må slå tilbake og vise foreldrene hvem som er sjefen i på skolen. Det er LÆREREN! La oss utfordre dem i stedet for å lefle med dem. Forleden dukket det opp et glimrende forslag, til å begynne med som en fleip. Men jeg synes det er smart; vi gir foreldrene lekse via ukeplanen. Dette blir det prøve i på foreldremøtet, og resultatet blir lest opp og lagt ut på skolens læringsplattform. Det vil tvinge foreldrene til å følge tett med, og kanskje vil de skjønne hvor barnets lave intellektuelle kapasitet kommer fra; nemlig dem selv. Det belyser at læreren ikke kan gjøre undre, hjemmet har sviktet. Må innrømme at jeg en gang ga  foreldrene en slags lekseprøve på et foreldremøte, det ble en flau forestilling. De ante ikke hva som skjedde i klassen, men de ble veldig samarbeidsvillige og positive etterpå.

Så gjelder det de som ikke har gitt unga folkeskikk. Det finnes jo foreldre  som mener at det er skolens oppgave, og det er jo helt galt. Vi kan bare ta utgangspunkt i oppdragelsen de har fått hjemme. Hvis grunnlaget er dårlig, kan vi ikke gjøre undre her heller. Smarte hoder vil at rektor skal bøtelegges hvis det er mobbing på skolen. Ja vel, da går vi videre. Hva om vi bøtelegger foreldre som ikke klarer å oppdra ungene sine? En bot pr anmerking, kunne det vært noe? Eller en større bot når Ole får nedsatt orden eller oppførselskarakter? Da burde vi kanskje tenke på å kunne filme Ole i aksjon slik at mor og far fikk se hvilken pøbel han er på skolen. Vi må kunne – på en pen måte – si at lille Ole er en prøvelse i alle timer, og det er tydelig at hjemmet har sviktet i sin oppdragerrolle.

Jeg ser jo at bøtelegging langt ute. Men jeg mener fremdeles at foreldrene slipper for lett. De får barnetrygd for å sørge for mat, klær og oppdragelse, og hvis de ikke klarer det, må det kunne få konsekvenser for dem.

Altså maner jeg alle lærere som nå sitter med de vrange og kravstore foreldrene; ikke gi dem rett! La dem forstå at de skal være sjeleglade for at vi holder ut med de bortskjemte snørrungene de sender til skolen. La dem forstå at problemene oppstår i hjemmet, og ikke på skolen. Legg skylden der den hører hjemme; Hos mor og far.

Og husk å gi all ros og honnør til de foreldrene som stiller opp, de som følger barnets lekser og skoledag med oppmuntring, og som har forståelse for vår travle og krevende hverdag. De foreldrene er heldigvis i flertall. og takk for det.

 

Hilsen Hanne

 

2 kommentarer

Spesialundervisning – til liten nytte.

Før trodde jeg det meste kunne løses hvis lille Ole fikk komme ut av klassen og se lyset etter noen timer med en engasjert spesialpedagog. Jeg trodde han ville profitere på å få tett oppfølging, slik at han kunne ta igjen de andre i klassen og bli som dem – i hvert fall faglig.

Så feil kan man ta.

Først, slik går det til at Ole får spesialundervisning (SU);

Skolen oppdager at han sliter med innlæringen på en eller annen måte. Dette drøftes på skolen, litt kartlegging gjennomføres, og rektor bestemmer at han skal henvises til PPT (med foreldrenes godkjenning) Deretter følger mer kartlegging hos PPT, før en utredning forteller hva Ole sliter med og hva som kan / bør gjøres. Med dette følger også en antydning av hvor mange SU-timer PPT mener han må ha for å oppnå maksimalt faglig utbytte av skolegangen. Dette timetallet skal så rektor fatte vedtak om. Selvfølgelig kan rektor fatte vedtak om færre timer, men foreldrene kan i så fall påklage dette.

Altså blir foreldrene forledet til å tro at alt skal bli bra nå når Ole får mange timer ute av klassen enten alene eller sammen med noen få andre.

Dette fungerte til en viss grad tidligere, da et vedtak utløste ekstra ressurser til skolene. Slik er det ikke lenger, all SU må nå organiseres innenfor den budsjettrammen skolen har. Det er altså ingen gevinst for skolen å ha mange elever med vedtak, tvert i mot er det en økonomisk og administrativ belastning.

Når man hevder at SU gjennomføres av ufaglærte, ligger det mye sannhet i det. Det er åpnet for at SU skal kunne foregå i klassen med økt voksentetthet (les ufaglært assistent) Dette utvanner systemet, og gjør termen SU til et spill for galleriet.

Ideelt sett hadde det jo vært flott om lille Ole og hans to-tre meddyslektikere kunne få sitte i ro i et inspirerende miljø med mange hjelpemidler ledet av en dyktig spesialpedagog.

Men sånn fungerer det altså ikke.

Med dagens haltende system tror jeg Ole har det langt bedre inne i klassen. Han har krav på tilrettelagt undervisning der inne, samtidig som han får oppleve gleden av å tilhøre og være med der alt skjer: i klasserommet.

Jeg hørte forleden det fine ordet: forvisningsundervisning. Det er nettopp det Ole opplever når han blir tatt vekk fra klassefellesskapet og – med dummingstempelet i pannen – må loses gjennom skolen til et fjernt grupperom. I tillegg er det langt mer krevende å sitte med i en liten gruppe, helt uten mulighet for en liten timeout når en annen blir satt i fokus. I en liten gruppe må man være tilstede hele tiden, på alle måter.

For noen år siden snakket man om å sette inn ekstra krefter for avdekke læreproblemer tidligst mulig. Flest mulig lærere på lave klassetrinn vil avhjelpe problemene før de tar fra ungene lærelysten. La dem få oppleve at de mestrer så lenge som mulig. Nederlagene kommer tidsnok.

 

Nå er det ikke sånn at alt kan løses inne i klasserommet. Jeg har stor tro på å etablere et slags servicesystem der elever med faglige problemer kan få hjelp, gjerne når problemene er avdekket gjennom en av de mange kartleggingsprøvene vi er pålagt. Jeg har stor tro på at en grunnleggende nytenkning og påfølgende endring må til, det får vi komme tilbake til.

Slik systemet er nå, fungerer det ikke bra nok.

 

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Er røyking bundet tid?

Som frenetisk ikke-røyker er jeg veldig irritert, og jeg har vært det lenge. I debatten rundt tilstedeværelse har irritasjonen nådd nye høyder.
Det gjelder røykerne. Helt siden de ble kastet ut av lærerværelset (hurra!) har vi funnet oss i at de stikker av gårde i tide og utide. Siden nye lov kom i sommer, må de nå helt utenfor skolens område. Selvfølgelig er jeg kjempeglad for at de er sendt langt av gårde, og håper at flere lærere nå slutter med dette tullet.
Så lurer jeg på; regnes det som bundet tid når de står på baksiden av gymsalen midt på dagen? Når vi andre er på plass og til tider gjør deres jobb, er det da riktig at røykerne skal ha fri når det passer dem? Når kontordamen må ut en, to, tre ganger pr dag, hvem skal da passe telefonen? Og den som da må ta telefonen, hva får de? Det er jo noen som gjør dobbelt jobb, mens andre kan slappe av med en hyggelig passiar og en giftpinne langt unna.

Det irriterer meg, altså. Så da håper jeg vi kan få en diskusjon sammen med alle de andre diskusjonene for tiden. Hva er røykepausen? Nøkternt sett kan det jo ikke defineres som bundet tid, all den stund man da skal være disponibel for ledelsen inne på skolen. Kan røykepausene tas av ubundet tid? Slik vil ass. rektor måtte innføre stemplingsur og regne ut hvor mye lenger røykerne må sitte på skolen når vi andre har gått hjem. Herlige tilstander, ikke sant?
Slik jeg ser det, må det innføres totalforbud. En lærer som rollemodell skal ikke lukte så mye, og i hvert fall ikke nikotin. Barrikadene kaller på meg!

Forresten, kanskje det er en ide for fr Lied, hun kan gi seg på røykernes vegne. De som må røyke, kan ta KS-tilbudet, vi andre streiker videre.
God deal, eller?!

Røykfri hilsen
Hanne

Legg igjen en kommentar

Triste tider i Danmark

En ting er klart, det er fremdeles dejligt å være norsk i Danmark. Men likevel, noe skurrer.
Nå har jeg bodd her nede siden juni, og fulgt vår lokalavis ”Nordjydske” hver dag. Som skolemenneske er det lett å se at danske skole nå står overfor et kjempekaos.
Etter lockouten i fjor kom det en ny skolereform som skal gjøre dansk skole fremragende. Sies det. Jeg finner det betegnende at selveste undervisningsministeren må gå ut i avisen for å forsvare den nye skolen. Hun sier ”mere spændende skole efter sommerferien”. Dette skal bl.a. skje ved at det lokale næringsliv, kultur og idrett skal inn i skolen. Hva de skal gjøre der, er opp til den enkelte skole. Altså må skolene selv finne på noe lurt for å komme i mål med ”det spændende”.
Skoledagen skal bli lengre for å få plass til dette. I løpet av dagen skal det også, hver dag, legges inn 45 minutter fysisk aktivitet. Greit nok, men dette gjør skoledagen svært lang, noen steder slutter de ikke før 1630. Og da rekker de ikke hjem til å trene med eget idrettslag. Elevene skal også få flere skoletimer pr uke, f.eks skal de eldste ha 35 timer pr uke. Hos oss er det 30, som vites.
I løpet av disse lange dagene skal det også være tid til fordypning i enkeltfag (nok et ullent utsagn), leksehjelp (obligatorisk neste år) og spesialundervisning. For å sitere en klok 15-åring; ”Jeg lærer mer av bedre undervisning, ikke af at gå i skole til kl 16.15 hvor man er træt.”
La meg også ta med hva skolebyråden i Aalborg sier; Politikerne skal sette felles mål for den nye skolen, og de skal følge opp skolen for å se til at den er spennende nok. Hjelpe og trøste, skal politikere uten skolebakgrunn bestemme hva som skal læres i skolen? Hvor høye tanker har de om seg selv?
En klok lektor sier i et leserinnlegg at lovens fedre er helt ”uden den mindste føling med skolevesenet”, og da blir jeg redd. Kommer vi dit i Norge, tro.? At de som sitter på pengesekken også skal bestemme hva som skal gjøres hvordan av hvem i skolen, uten å snakke med pedagogene?
Det må også nevnes at lærerne går ned i lønn for å undervise mer. Det var et av de tristeste resultatene etter konflikten i fjor.
Et lite eksempel på hvor lite gjennomtenkt dette er, kom i dag. Et smart hode skjønte at det må utarbeides taushetserklæringer for de som frivillig skal inn i skolen, altså folk fra nærings- , kultur- og idrettsliv. Men ingen kan gi svar på hva som kan være konsekvensen hvis er frivillig bryter tausheten. Dog, skolen er avhengig av disse frivillige, for nå skal alt være så ”spændende”. Et lite paradoks, blandt mange andre i kaoset.
For å oppsummere; elevene skal nå ha riktig lange dager, og midt på dagen skal det være noe spennende, noe fysisk og noe fordypning. Uten at noen har lagt noen føringer, må altså den enkelte skole være kreativ for å oppfylle målene som politikere uten peil på skole har funnet opp. Det later til at ingen riktig vet hva som skal skje, men man håper på det beste. Og da vet vi jo hvem som må bære lasset; lærerne, som vanlig, igjen.
Akk, Danmark. Dette høres ikke greit ut . Godt vi kan reise hjem og slåss for at våre politikere og byråkrater ikke ser forbi Færder.
For å sitere gamle Arnulf; Du må ikke sove…..
Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Hva skal vi med PISA?

Jeg skal til Finland! Og der skal jeg ikke besøke en eneste skole, for jeg skal bare kjøre trikk og se på fine bygninger og være turist.
De vinner jo PISA disse finnene, og vi lurer på hva de gjør. Det ser ikke ut til at de er så opptatt av det selv, men det virker heller som de ler litt av oss – bakstreverne. De kjører sitt eget løp der borte, der har en skole som passer dem selv og ingen andre. De stoler på egne krefter og verdsetter lærerne sine for hva de gjør. Enkelt, ikke sant?
For hvor viktig er det å ”vinne” PISA? Hvorfor skal vi være med i det kappløpet? Hvem i all verden er det som har noen glede/gevinst av resultatene derfra? Avisene som får et kjempeoppslag (og som er glemt dagen etter)? Er det politikerne som må ha noen tall som kan ligge bak beslutninger om bevilgninger? Eller omvendt, må politikerne ha noen tall så de kan fortelle oss hvor dårlig jobb vi gjør? Er politikerne så enkle i hodet sitt? For de hevder jo med tyngde at vi gjør en elendig jobb i skolen, og gir oss skylden for alt som går galt med ungdommen i dag.
En artig tanke kom fra forskerhold; Hva koster dette samfunnet? Har noe regnet på hvor dyrt det er å planlegge og gjennomføre disse undersøkelsene? Hvor er du Siv, du som snakket om innvandrerregnskapet? Et Pisaregnskap vil vise at det er mye penger som går med til å lage en tabell om hva våre elever kan i noen få fag. Det er virkelig penger ut av vinduet.
En annen ting; Hvorfor må vi konkurrere med andre land? Kan vi ikke samarbeid slik at vi kan utvikle optimale læringsprosesser til glede for alle elever i alle land? Er det for naivt tenkt, kanskje?
Jeg ønsker meg en modig politiker med makt som kan stoppe dette tullet. Norsk skole blir ikke bedre av å sammenligne oss med de andre, vi må lage den skolen som passer oss og vår kultur og historie. Det er mange områder som vi er dyktige på, men de blir ikke testet på samme måte. Så derfor ønsker jeg at vi slutter helt med disse testene og bruker all tid på undervisning og veiledning slik vi selv vet er best.
Hurra for den testløse skole. La oss ha prøvene som er nødvendige for norsk skole, bare.
Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Kulturkløften er større enn man tror.

Dette er ikke for å stemple noen, men heller for å belyse et problem som ligger latent i skolen i dag. Det er vanskelig (og farlig!) å henge ut en bestemt gruppe. Innen hver gruppe finnes ulike grader av integreringsevne/vilje. Derfor er dette skrevet på et generelt grunnlag, og må leses som det.
Noen elever klarer overgangen til nytt land, nytt språk og ny kultur svært bra. Men vi ser at jo lenger fra Norge eleven har sin bakgrunn, jo vanskeligere kan det være å bli ”norsk”. Tilsynelatende er de vel tilfreds med å lære seg språket mer eller mindre bra, i hvert fall nok til å klare seg i hverdagen. Men i bakgrunnen lurer forskjellene og utfordringene.

De har en religion som holder dem i stramme tøyler. Det dikteres hva de skal ha på seg, (trist å se at de må dekke seg til nå når vårsola flommer), hva de skal gjøre i fritiden, og hva de skal spise/ikke spise. Når det i tillegg kommer sterke krav og forventinger fra foreldregenerasjonen, blir møtet med norsk skole vanskelig for dem. Vår skole er tuftet på ideen om at sosialisering foregår på skolen så vel som i hjemmet. Det forventes at alle elevene skal delta på egne premisser, bidra i undervisningen, finne frem til egne evner og følge egne ønsker. Vi ønsker selvstendige elever som tar valg basert på utviklingen som foregår i dem gjennom skolegangen, og vi vil at de skal bli uavhengige voksne som gjør det som er rett for dem.
Dette lar seg vanskelig forene med en kultur som er basert på at slekta bestemmer det meste, og overlater til skolen å gjøre kun fagformidling. Vi kan vanskelig få til et fruktbart samarbeid med hjemmet når slik kultur tar overhånd. Og elevene slites da mellom ønsket / kravet om å gjøre det bra på skolen og en rigid patriarkalsk kultur som styrer alt de gjør. Når bestefar har bestemt at man skal bli lege, hjelper det lite å ønske seg noe annet. Lojalitet til slekta overskygger det meste, ser det ut til.

Tanken er snublende nær; Man kan komme til å mistenke dem for å ta det beste av vårt samfunn, som sosiale goder, gratis utdanning osv, men henge fast i ideene fra hjemlandet. Dette blir en kollisjon som neste generasjon kjenner godt. Vi kan motivere og agitere for individets rett til egne valg, men så lenge slekta ikke slipper taket, kommer vi til kort.

Derfor tror jeg at vi må kreve mer av foreldrene. Når de har valgt å bosette seg her, må de innse at barnas fremtid er norsk. Foreldrene må lære seg norsk slik at de kan delta i ungenes skolegang. De må være møte på foreldremøter, lære seg norsk skolevesen, og til slutt oppmuntre og støtte ungenes valg til å ta forme sin egen fremtid. Samfunnet vårt er basert på at alle bidrar, og da kan ikke noen melde seg ut og tviholde på gamle skikker og fordommer som ikke passer inn i vårt land.
Når dette er sagt, la meg understreke at jeg bøyer meg i støvet for alle som klare balansegangen mellom å ta vare på sin særegenhet og samtidig bidra i samfunnet her. Det blir stadig flere av dem, og landet trenger hver eneste en.
Med hilsen
Hanne

Legg igjen en kommentar