Archive for category nyheter

Er røyking bundet tid?

Som frenetisk ikke-røyker er jeg veldig irritert, og jeg har vært det lenge. I debatten rundt tilstedeværelse har irritasjonen nådd nye høyder.
Det gjelder røykerne. Helt siden de ble kastet ut av lærerværelset (hurra!) har vi funnet oss i at de stikker av gårde i tide og utide. Siden nye lov kom i sommer, må de nå helt utenfor skolens område. Selvfølgelig er jeg kjempeglad for at de er sendt langt av gårde, og håper at flere lærere nå slutter med dette tullet.
Så lurer jeg på; regnes det som bundet tid når de står på baksiden av gymsalen midt på dagen? Når vi andre er på plass og til tider gjør deres jobb, er det da riktig at røykerne skal ha fri når det passer dem? Når kontordamen må ut en, to, tre ganger pr dag, hvem skal da passe telefonen? Og den som da må ta telefonen, hva får de? Det er jo noen som gjør dobbelt jobb, mens andre kan slappe av med en hyggelig passiar og en giftpinne langt unna.

Det irriterer meg, altså. Så da håper jeg vi kan få en diskusjon sammen med alle de andre diskusjonene for tiden. Hva er røykepausen? Nøkternt sett kan det jo ikke defineres som bundet tid, all den stund man da skal være disponibel for ledelsen inne på skolen. Kan røykepausene tas av ubundet tid? Slik vil ass. rektor måtte innføre stemplingsur og regne ut hvor mye lenger røykerne må sitte på skolen når vi andre har gått hjem. Herlige tilstander, ikke sant?
Slik jeg ser det, må det innføres totalforbud. En lærer som rollemodell skal ikke lukte så mye, og i hvert fall ikke nikotin. Barrikadene kaller på meg!

Forresten, kanskje det er en ide for fr Lied, hun kan gi seg på røykernes vegne. De som må røyke, kan ta KS-tilbudet, vi andre streiker videre.
God deal, eller?!

Røykfri hilsen
Hanne

Legg igjen en kommentar

Bursdag i skoleferien, herlig!

Primo august er ypperlig bursdag-tid.
Da jeg gikk på skolen, var det riktig fint.
Den gang tvang frøken Norby dagens bursdagsbarn til å stå foran hele klassen mens vi gaulet oss gjennom bursdagssangen. Som det meget sjenerte (!) barn jeg var, passet det ypperlig å ha bursdag i ferien. Jeg var ganske sikker på å slippe unna med den prøvelsen å stå der helt alene foran de andre. Jeg led med Grethe i januar og Akki i februar, de slapp ikke unna. Men jeg ble som oftest glemt, og nøt det.
Da skolen startet, hadde klassen nok med å komme i gang. Jeg håpet i det lengste å få slippe å stå ved kateteret mens de sang, og som regel slapp jeg. Ett år husket hun oss, men da fikk jeg dele oppmerksomheten med de andre som hadde hatt bursdag i ferien. Det gikk greit, selv om jeg fremdeles husker den ekle følelsen av ufortjent oppmerksomhet.

En ulempe ved å ha bursdag i tidlig august er at det ble/blir sjelden de store festene. Folk flest var blakke etter ferien, og det begrenset gaveflommen. Mange er ikke engang hjemme fra ferie, så det begrenser en eventuell gjesteliste.

Men nå er det greit igjen. Jeg slettet datoen min fra Facebook, men ble ”outet”. Så da veltet det inn med hyggelige hilsener fra nær og fjern. Ikke kostet det penger, og ikke måtte jeg stå foran kateteret. Gjestelisten kan bli uendelig uten en eneste invitasjon. Tenk det, frøken Norby, sånn skulle vi hatt det på Skui skole i steinalderen også. Da hadde jeg gledet meg til skolestart.

Ps til lesende lærere; det er ikke alle som liker en dag med masse oppmerksomhet! I know.

Med takk for oppmerksomheten, bursdagen er 2.august.

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Triste tider i Danmark

En ting er klart, det er fremdeles dejligt å være norsk i Danmark. Men likevel, noe skurrer.
Nå har jeg bodd her nede siden juni, og fulgt vår lokalavis ”Nordjydske” hver dag. Som skolemenneske er det lett å se at danske skole nå står overfor et kjempekaos.
Etter lockouten i fjor kom det en ny skolereform som skal gjøre dansk skole fremragende. Sies det. Jeg finner det betegnende at selveste undervisningsministeren må gå ut i avisen for å forsvare den nye skolen. Hun sier ”mere spændende skole efter sommerferien”. Dette skal bl.a. skje ved at det lokale næringsliv, kultur og idrett skal inn i skolen. Hva de skal gjøre der, er opp til den enkelte skole. Altså må skolene selv finne på noe lurt for å komme i mål med ”det spændende”.
Skoledagen skal bli lengre for å få plass til dette. I løpet av dagen skal det også, hver dag, legges inn 45 minutter fysisk aktivitet. Greit nok, men dette gjør skoledagen svært lang, noen steder slutter de ikke før 1630. Og da rekker de ikke hjem til å trene med eget idrettslag. Elevene skal også få flere skoletimer pr uke, f.eks skal de eldste ha 35 timer pr uke. Hos oss er det 30, som vites.
I løpet av disse lange dagene skal det også være tid til fordypning i enkeltfag (nok et ullent utsagn), leksehjelp (obligatorisk neste år) og spesialundervisning. For å sitere en klok 15-åring; ”Jeg lærer mer av bedre undervisning, ikke af at gå i skole til kl 16.15 hvor man er træt.”
La meg også ta med hva skolebyråden i Aalborg sier; Politikerne skal sette felles mål for den nye skolen, og de skal følge opp skolen for å se til at den er spennende nok. Hjelpe og trøste, skal politikere uten skolebakgrunn bestemme hva som skal læres i skolen? Hvor høye tanker har de om seg selv?
En klok lektor sier i et leserinnlegg at lovens fedre er helt ”uden den mindste føling med skolevesenet”, og da blir jeg redd. Kommer vi dit i Norge, tro.? At de som sitter på pengesekken også skal bestemme hva som skal gjøres hvordan av hvem i skolen, uten å snakke med pedagogene?
Det må også nevnes at lærerne går ned i lønn for å undervise mer. Det var et av de tristeste resultatene etter konflikten i fjor.
Et lite eksempel på hvor lite gjennomtenkt dette er, kom i dag. Et smart hode skjønte at det må utarbeides taushetserklæringer for de som frivillig skal inn i skolen, altså folk fra nærings- , kultur- og idrettsliv. Men ingen kan gi svar på hva som kan være konsekvensen hvis er frivillig bryter tausheten. Dog, skolen er avhengig av disse frivillige, for nå skal alt være så ”spændende”. Et lite paradoks, blandt mange andre i kaoset.
For å oppsummere; elevene skal nå ha riktig lange dager, og midt på dagen skal det være noe spennende, noe fysisk og noe fordypning. Uten at noen har lagt noen føringer, må altså den enkelte skole være kreativ for å oppfylle målene som politikere uten peil på skole har funnet opp. Det later til at ingen riktig vet hva som skal skje, men man håper på det beste. Og da vet vi jo hvem som må bære lasset; lærerne, som vanlig, igjen.
Akk, Danmark. Dette høres ikke greit ut . Godt vi kan reise hjem og slåss for at våre politikere og byråkrater ikke ser forbi Færder.
For å sitere gamle Arnulf; Du må ikke sove…..
Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Statsrådbesøk, jippi!

På skolen hadde vi fint besøk forleden. Først kom en haug med mappebærere og nettverksbyggere. De kom i egen buss, og måtte geleides til skolegården av ivrige 5.klassinger. Da de hadde installert seg, kom de sorte bilene med selveste ministrene (altså ikke bare èn). Litt diskret stod de flotte bilene ved siden av skolen. Sjåførene fikk en pause og diskuterte sikkert verdensproblemer og sånt no.
Etter en stund så jeg en trivelig fyr borte på ballbanen. Han snakket med ivrige 3.klassinger, og alle lot til å ha en fin stund. Hendene i lommen og stort smil (og sikkert ikke rynker i pannen), jovial og trivelig sjef vi har.
Litt senere sto han fremdeles med hendene i lommen og hørte på taler og flotte ord. Da så jeg det i solskinnet; buksebaken var skinnende blank. Uff da. Det kan jo være mange grunner til det; han har ikke hatt tid til å kjøpe ny dress eller kanskje ikke lønna strekker til eller, eller, eller.
Jeg tror imidlertid det kommer av at han har sittet for mye i den dressen. Han har snakket seg gjennom uendelige møter med ord, ord og ord. Laget planer og strategisystemer, fremdeles sittende i en god stol.
Derfor:
Kjære Torbjørn, kom deg ut av stolen. Kom til oss på en grå dag når vi ikke har ryddet og pyntet i timevis. Se hvordan vi har det når hverdagen har grepet oss, og snakk med flere enn blide barn i friminuttet. Hør oss, ikke gjem deg bort i møterommene. Og når vi har snakket ferdig (sånn om noen dager) kan du få gå tilbake til plansmia di og bestemme alt som kan gjøre skoledagen bedre for alle.
Vi gleder oss til å se deg.
Og du behøver ikke ha dress en gang.
Hilsen Hanne på vegne av flere.

Legg igjen en kommentar

Hvem tør være tillitsvalgt i Utdf nå?

Det er ikke overraskende at min fagforening høster storm. De blir beskyldt for å ignorere hva medlemmene ønsker og krever av dem. I en tidligere blogg (30.mars 2014- Lærere, dere står alene) har jeg fortalt hva som skjedde med meg da jeg var uenig med dem. Derfor forbauser det meg ikke at de til de grader svikter de som de er satt til å representere.

Det er flott at det nå koker i medlemsmassen. Jeg håper man får øynene opp for at vi trenger en fagforening som tør å kjempe for medlemmenes krav og ønsker. Det er nesten litt patetisk å se ledelsen gjentatte ganger i media forsøker å forsvare at de har gjort en god jobb. DET HAR DE IKKE! Kanskje de gjorde så godt de kunne, men da er de ikke flinke og lydhøre nok.

For meg er det mest alvorlige den stadig økende grad av lokale avtaler. Til dette kreves tøffe tillitsvalgte som tør ta kampen for lærerne mot en presset skoleledelse. Hvem orker ta den kampen i tillegg til full jobb og stadig nye krav? Det må være en risikosport å være plasstillitsvalgt, for jeg kan vanskelig se hvilke fordeler det har for den enkelte. Og med resultatene fra min rettssak, der Utdf overhodet ikke står bak sine tillitsvalgte, er det grunn til å rope varsko. Hvem i all verden vil være tillitsvalgt nå?

Og bare for å ha sagt det, jeg stemmer selvsagt NEI ved utavstemmingen – så melder jeg meg ut.
Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

En tilståelse.

Ja, jeg ble lærer på grunn av de lange feriene. Det er bare å innrømme, tanken på lange ferier gjorde utslaget. Jeg ville være hjemme med ungene når de hadde skoleferie. Jeg ville være tilgjengelig for dem når hadde fri, kunne kjøre til tidlige fotballkamper og ellers disponerer tiden min slik det passet meg. Og det var gildt å ha lang sommerferie, for hvis været var dårlig i fellesferien, hadde vi flere uker til å feriere. Det ble jo alltids en eller annen uke med fint vær når det var 7 uker å velge mellom. Det var gildt å glede seg til høst og vinterferie sammen, uten å måtte streve avgårde på jobb mens ungene var alene hjemme.
Prisen for disse lange ukene uten jobb, viste seg å bli ganske omfattende. Det ble fort en vane å jobbe på kvelden når ungene sov, og i helgene når de var ute med andre. Rettebunkene tok etter hvert de fleste pustehullene, det ble aldri tid til kreativ egentid. Lese en roman: «nei, beklager jeg må rette stiler». Reise bort i helgen: «Sorry, jeg må planlegge mandag og resten av uka. Se en film på tv: «Det ringer garantert en fortvila mor».
Søndagene ble etter hvert preget av «er mandag godt nok planlagt?» eller «er alle timene forberedt?».
Og disse sene hverdagskveldene, når freden skulle senke seg, dukket det alltid en liten problemelev opp i tankene. Så jeg henne i dag, har hun det egentlig greit, er det noe jeg kan gjøre.
Det ble ikke noen skikkelig ferie gjennom skoleåret. Man måtte alltid ta med seg hjem en rettebunke eller to, som lå klar til bearbeiding hvis det oppstod en liten pause.
Ganske klart gikk det opp for meg at lærerjobben slukte meg fra skolestart i august til skoleslutt i juni. De mange og lange feriene ble også jobbing. Gjennom ukene på sommeren ble det først en periode for å komme ut av lærerjobben, så noen uker med vanlig liv, før oppbygging til neste år begynte tidlig i august. Regnskapet viste at jeg ikke hadde noe mer ferie enn andre, men at mitt arbeidsår var litt annerledes skrudd sammen enn vanlige folks.
Til og med nå når jeg lever rettebunkeløst, sitter denne logistikken i ryggraden. Skolejobben slipper ikke taket før i juli. Sånn er det bare, men det er fremdeles den beste jobben i verden.

Med påskeklar og bunkeløs hilsen
Hanne

Legg igjen en kommentar

Er toget gått, kanskje?

All ære til initiativrike og engasjerte lærere over det ganske land. Det er imponerende hvor mange som har deltatt i ”bråket” som reiste seg etter KS sine krav i vinter. Nå tror jeg ikke vi skal krangle om hvem som gjorde hva hvordan og når. La oss være enige om at all engasjement nytter, og at alle forskjellige former gjør sitt til å synliggjøre hva lærerne ønsker og mener.
Så går vi over i neste fase. Nå skal kampen inn i det lukkede rom, og vi på utsiden kan gjøre svært lite. Sjelden har vel en forhandlingsdelegasjon hatt så mye støtte i ryggen, men det bør gjøre at de tar oppgaven så alvorlig som det kreves. Fallhøyden er enorm nå når kampviljen er så stor.
Så er spørsmålet; kan forhandlerne gjøre jobben tilfredsstillende? Er delegasjonen klar over hvilke krav som det forventes at de får gjennomslag for? Jeg håper de er smertelig klar over at de skuffer en hel yrkesgruppe hvis dette går dårlig.
Vi kan ikke gjøre annet enn vente, krysse fingrene og ta påskeferie.
Hvis (når?) forhandlingene går i grøfta, håper jeg at engasjementet blant lærerne revitaliseres og at det blir mer enn tog i gatene som blir aksjonsformen.

Det skal bli moro. Jeg er klar.

Kamplysten hilsen
Hanne
PS: Kan noen forklare hvorfor Utdanningsforbundet søker etter assisterende forhandlingssjef på dette tidspunkt? Er ikke det et dårlig signal å sende ut; ”Vi har ikke nok folk til å kjempe i forhandlingene som kommer snart” Eller tar jeg feil? DS

Legg igjen en kommentar

Lærere, dere står alene.

Det er gildt å se all aktivitet som er på grasrota for tiden. Mange ordsterke lærere kaster seg nå inn i kampen for å forklare hvor sinte de er. Spørsmålet som nå melder seg er: ” Hvor er Utdanningsforbundet?”

En liten fugl kvitret at det er jo mange tillitsvalgte rundt omkring som er engasjerte. Joda, det er riktig. Men det er vel ikke til å skjule at de tillitsvalgte profiterer på en raus frikjøpsordning. De har gode dager, og noe skal de jo bruke tiden til. Skrive et lite leserinnlegg i ny og ne, som hallo jeg er her.

I den forbindelse er det nødvendig med en liten avklaring (les: advarsel):

Til den tillitsvalgte: 

Du har ikke Utdanningsforbundet i ryggen. De anser seg ikke som din arbeidsgiver, og vil ikke støtte deg hvis du kommer i problemer. Siden du ikke er ansatt, gjelder ikke arbeidsmiljøloven for deg. De anser at siden du blir sendt på kurs hit og dit, er du fullt kapabel til å ta deg av oss på grasrota. De råd du gir til et medlem, må du helt stå inne for selv.
Hvis det skulle vise seg at rådene dine medfører erstatningsansvar, må du og kanskje din arbeidsgiver (altså den kommunen du jobber i) betale. Dette gjelder også om du er 100% frikjøpt. Så du må altså selv ta konsekvensene dine av hva du sier, selv om du uttaler deg som tillitsvalgt.
 (Les mer om bakgrunn og beviser her)

Til medlemmene: 

Du må ikke på noen måte stole på rådene fra en tillitsvalgt. De betyr ikke annet enn ord fra en hvemsomhelst, du kunne like gjerne fått råd fra postmannen. De tillitsvalgte har mange kurs, jo da. Men det er ingen garanti for at de har lært det som ble forelest, det er ingen eksamen. Den tillitsvalgte handler på egen hånd, uten støtte i Utdanningsforbundet hvis noe skulle bli galt. Alle råd du får, må du selv vurdere. Altså trenger du heller en god advokat, hvis noe skulle gå galt

.
Hvordan jeg vet dette?
Jeg var for litt siden midt i en konflikt med Lørenskog Kommune og trodde jeg trengte bistand fra Utdanningsforbundet. Det skulle vise seg å bli en skjebnesvanger tanke. Ikke lenge etter hadde jeg store problemer med i det hele tatt å få kontakt med Utdanningsforbundet.

Dessverre endte saken i rettsapparatet etter at Utdanningsforbundet blant annet ikke en gang valgte å møte i forliksrådet. Først i retten la Utdanningsforbundet fram sine bevis, blant annet at de ikke har juridisk eller økonomisk ansvar for tillitsvalgte fordi de ikke er ansatt.

Denne saken i seg selv er ikke det relevante. Men hvordan Utdanningsforbundet valte å unngå dialog og senere la fram bevis for at de ikke har noe ansvar for sine tillitsvalgte …. det burde skremme livskiten ut av tillitsvalgte og medlemsmassen.

Jeg har vært et trofast medlem av Utdanningsforbundet siden etableringen. Nå som jeg vet hva som skjuler seg på innsiden og baksiden ser jeg ingen grunn til å være medlem lenger. Den tryggheten jeg trodde jeg betalte for finnes ikke. Det har de selv lagt fram juridiske bevis for.

Utmelding blir sendt.

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Lærerne er på banen.

Den observante leser har nå fått med seg at det murrer i skolen. På grunn av KS sitt siste utspill er nå tilsynelatende alle norske lærere (og lignende) ute i kampen. Det skrives ofte og mye om hva man synes om forslaget.
Innholdet i ytringene spriker litt. Det er stort sett to leire som utmerker seg. Først er det de som er sinte, som kommer med konstruktive løsninger og om hva vi skal gjøre for å vise vår misnøye. Dette er folk som er klare til å sette hardt mot hardt, ja gjerne si opp om det må til. Det ligger tydelig harme over disse innleggene, og det er klart at her er kampviljen på topp.
Imidlertid finnes det en annen tone i den andre leiren. Her sitter de som for enhver pris skal overbevise leseren om hvor lange dager man har, hvor dyktig man er, hvor forurettet man føler seg osv.
Jeg blir litt lei. Det finnes vel ikke noe annet yrke der utøverne må gå på barrikadene for å forsvare hva de gjør. Som om veiarbeiderne skulle rettferdiggjøre sin rast ved spaden eller frisøren sin innsats med krølltangen? Denne evige diskusjonen om vi jobber nok timer og hvordan vi gjør det, jeg vil videre! Det har jo foregått i mange år, og vi sitter fremdeles med kuleramme for å bevise at vi gjør et fullt årsverk. Nei, vi må slutte med uendelige diskusjoner og slå fast (gjerne med makt!) at vi gjør det vi skal og mye mer.
Derfor takker jeg leir to pent for alle innlegg, og håper leir en er klar til kamp.
Men, sier man, vi har jo fagforeninger. Oi, har vi det? Hvor? Jeg er medlem at den største, og tenkte at dette må være en gylden anledning for dem å vise at de kan og vil kjempe for sine medlemmer. Men akk, de lagde en film. For mine 600 kr pr måned fikk jeg en film. En nusselig liten historie som forsøker å vise hvor slitne/flinke/pliktoppfyllende vi er. Og så skryter de av hvor mange som har sett den?! Jeg vil tro at det er lærere som har et lite ønske om å se seg selv på film, dette var det nærmeste de kom. Og det er jo gildt å se en som man kanskje kan kjenne seg igjen i, men vi vet jo at det vekket ikke kampviljen eller gløden. Det var en liten søt historie om en hvemsomhelst lærer, og den sa bare det vi alle har visst siden vi begynte som lærer. Hvem i alle verden skulle ha interesse av den lille filmsnutten foruten lærere? Og det er slik fagforeningen kjemper min sak? Da må jeg innrømme at jeg ikke ser frem til den dagen de sitter ved forhandlingsbordet.
I mellomtiden takk til alle dere som skriver med glød, kunnskap og humør om hvor dette kan bære. La oss ikke være snille lenger.
Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Nå må vi slutte klagingen, vel?

Det har vært skrevet sjelden mange saklige innlegg om hvor fælt vi får det når / hvis KS får gjennomslag. La oss se det fra den andre siden:
Tenk så fint vi får det når vi får være på jobb i de sommerukene som nå blir kalt ferie (av andre), altså avspaseringen vår. Det blir jo så nyttig å kunne ha mange dager å diskutere elever som vi ennå ikke kjenner, lage opplegg for klasser vi ennå ikke har møtt og forberede møter vi ikke vet innholdet på. Vi kan endelig få drukket kaffe i fred, uten disse elevene som maser hele tiden. Vi kan få mange og lange kurs om ting vi kunne fra før, evt i tema som vi ikke trenger. Det er jo ikke avklart hvem som skal holde kurs om hva i disse ukene med ”kompetanseheving”, for vi skal vel ikke alle kurses i matte. Sommerferien er jo allerede for lang, så det skal bli godt å få kortet den ned. Og feriene høst og vinter, de trenger vi jo ikke. Lærerlønna gir oss allikevel ikke muligheter for de lange, spennende turene, så vi kan like gjerne være på jobb.
Det blir gildt å sitte på de overfylte arbeidsrommene mens sola skinner. Der har vi jo god luft og nok plass til å være kreative og effektive. Så kan vi ta de utviklingssamtalene vi ikke rakk mens elevene var på skolen, rent bortsett fra at elevene er på ferie. Vi får ta dem alene. Og vi kan rette alle bunkene som har hopet seg opp, det kan ta mange av dagene.
Det blir fint å gå hjem klokken 16. Ingen bunker på kvelden, ingen tanker på jobb, ingen telefoner fra bekymra foreldre. For det er vel greit at hvis vi ikke rekker å planlegge neste dag før kl 16, så kan vi kjøre undervisningen uten noen plan? Det blir vel sånn at når vi ikke har rukket å vurdere prøvene, kan vi ikke sette karakterer? På den måten kan vi ikke lenger ha noen frist for karakteroppgjør, det får komme når vi har kommet gjennom bunkene utpå våren? Høres gildt ut, hver lærer med sitt eget terminoppgjør?
Det skal bli supert å avvise alle oppståtte situasjoner, med ”sorry, jeg har fri nå”. Mobbeproblemer må vente til det er rom for det, dvs utpå sommeren en gang. Det vi ikke rekker, må pent vente.

Men hvis vi så bruker av fritiden til å løse en akutt situasjon, må vi vel regne med overtidsbetaling slik andre yrker får? Tenk så fint, skrive timelister og håve inn masse penger hver måned. Kanskje dette er en forkledd mulighet til å øke lærerlønna?
Og rosinen i pølsa må jo være at vi skal få jobbe enda mer. Flere timer i klassen, flere prøver, flere skjema til avkryssing. Det må jo være fordi KS mener vi er så flinke at vi klarer enda mer på kortere tid. Tenk at de setter oss så høyt?!
Nei, dette skal bli moro……. Eller-
For første gang er jeg glad for å kunne forlate skolen snart. Dette er mørke tider.
Hilsen Hanne

16 kommentarer