Archive for category meninger

Derfor er lærerne stille.

I debatten etterlyses lærernes stemme, og det med rette. Mange mener mye om skolen, men en lærer som taler overmakta i mot er sjelden kost.

Det er to grunner til dette.

Den ene er at lærerne er så neddynget i arbeid at de ikke har ork og overskudd til å gå på barrikadene. De bruker dagen til jobbing på skolen, og kveldene til retting og forberedelse. Det er innlysende at det ikke er noe tid til kamp mot overkjøring fra nivåene over.

Den andre grunnen er litt mer skjult. En lærer i dag er under sterkt press fra sine sjefer om å holde kjeft. Det er nedfelt i skolens reglement at det kun er rektor som skal uttale seg til pressen. Hvis en lærer skal ytre seg, må det skje utenfor skolens område og ikke som ”lærer på xx skole”. Det finnes altfor mange rektorer og skolesjefer som vil ha orden i rekkene, ikke noen protester eller innsigelser mot det bestående. ”Her på vår skole/vår kommune er vi enige og slutter opp om alt som blir tredd ned over oss.” Enhver lærer må passe seg for å si noe ”som kan bli brukt mot oss”. Nåde den som lekker noe til media! Utad skal bildet av skolen være fred og fordragelighet, må vite.

Så holder man seg inne med sjefene. Det er jo de som bestemmer lokal lønn, timeplan, permisjoner osv. Du krangler ikke med den som pakker fallskjermen din, vel?

Lærerne er i en skvis mellom egne meninger og frustrasjoner og nivåene over. Og siden det er makta som rår, biter lærerne i seg alle negativer tanker, gjør jobben sin og holder munn. For de ” er jo så glad i elevene”, og da kan man finne seg i det meste.

Har man blitt kalt inn på teppet noen ganger, kan man lett gi opp. Derfor ønsker jeg meg rause skolesjefer/rektorer som er stolt av lærere som står frem, de som har egne meninger og tør slåss for sin rett til å si fra. Vi trenger modige lærere, slipp dem til og støtt dem.

Hilsen fra barrikadene,

Hanne

4 kommentarer

Det er eleven det dreier seg om, ikke foreldrene.

I etterkant av innslaget i Lørdagsrevyen i går har jeg en liten, men viktig tilføyelse. Forresten, den er ikke liten, den er meget sentral.

I debatten om de kravstore foreldrene sitter dem det dreier seg om og ser på. Det gjelder lille Ole og hans kamerater. De kommer hjem til sine engasjerte foreldre og forteller om hvor ille det er på skolen, hvor dum lærer de har, hvor mye uklokt rektor gjør osv. Unger gjør sånt. De krydrer middagen med all slags kreative episoder som har skjedd på skolen. Men de forteller fra et utelukkende subjektivt synspunkt. Og de føyer gjerne litt til for å vekke interessen til foreldre som har mer enn nok med egne ting. Det er vel en sjeldenhet at lille Ole forteller om den bråkete klassen og legger til en innrømmelse om at han laget mest støy av dem alle.

Det er nå foreldrene må være voksne, og ikke gå ned på fjortis-nivået. Saken må diskuteres ferdig på voksenplan, og skolen må møte foreldrene der. Det er i utgangspunktet Ole som har problemet, og da må de voksne sammen hjelpe ham med løsninger og veien videre. Ole må vite at foreldre og skole sammen jobber for at han skal ha en fin tid på skolen.

Man gremmes over de foreldrene som går til krig mot skolen. Ole blir da revet mellom to parter, og han må være lojal mot begge. Han får all støtte hjemme, og kan lett føle at han må fôre hjemmet med enda flere historier om hvor ille det er. Samtidig må han være på skolen hver dag og følge den læreren som far skal ”få ut av skolen”. Ole må gjøre det som læreren sier på skolen og det som far sier hjemme. Det er jo en uholdbar situasjon for en liten gutt.

Og når det er snakk om respekt. Hvis ikke foreldrene respekterer skolen, hvordan skal elevene lære å respektere den?

En klok person sa; Like lite som du blir lege av å ha ligget på sykehus, like lite blir du lærer av å ha gått på skolen. Dette skulle være motto for alle FAUer. La lærerne få være lærere, så kan foreldrene gjøre  jobben på hjemmefronten.

En gang til; skolen skal være et samarbeidsprosjekt til elevenes beste. Da må vi spille på samme side av banen. Ingen – og allerminst Ole – er tjent med en krig.

Med takk for alle gode tilbakemeldinger etter mine 15 minutter i rampelyset,

Hanne

 

2 kommentarer

All makt til lærerbloggerne.

Nå dukker det stadig opp nye lærerblogger. Felles for de fleste er at de er så snille.  Det skrives vakre epistler om hverdagen i klasserommet, de søte og lærevillige elevene bobler frem.  Det er om læreres daglige slit og strev, men alle er egentlig lykkelige og glade likevel.  Så sutres det over rettebunkene, og om at ferien blir brukt til de evige stilhaugene. Klangen av lærerens kall ligger over det hele, og alt er godt og oppbyggelig for en sliten kollega.   Godt skrevet, bevares, man er da norsklærer.

Men det er så snillt!  Er man redd for å støte noen? Er man redd for at rektor/skolesjef skal kalle en inn på teppet og gi advarsel? (Forresten, det vet vi jo at skjer) Når man velger å skrive under pseudonym, tar jeg det som en liten indikator på at ytringsfriheten er noe begrenset for oss i skolen.  Det blir jo litt puslete når ‘Kateter Kid’ slåss for kritt uten palmeolje eller ‘King of Chalk’ vil ha rettefrie onsdager.

All ære til de som tør å stå frem.  Til de  (han) som må stå skolerett i beste sendetid, enda alle påstander er godt underbygget.  Det må være lov til å mene at Hattie tar feil, og at skolesjefen ikke nødvendigvis har de beste løsningene.

Kjære medbloggere, bråk litt mer.  Vi må kunne ha egne meninger som ikke står nedfelt i kommunens handlingsplaner.  Følge dem, joda, men protester må det være rom for.  La det bli litt lyd, det er fra grasrota sannheten bør komme.  Ikke tredd nedover hodene våre fra kontorene.

Hilsen med kampvilje

Hanne

 

6 kommentarer

Stammere og muntlig eksamen; hjelp!

Vi hadde prøvemuntlig forleden, og et spørsmål dukket opp. Lille Lars stammer. Vi har ikke klart å avhjelpe ham med dette eller lære ham noen teknikker som kan gjøre snakking enklere. Når han skal snakke om hva han kan og ikke kan, låser det seg helt for ham. Det er opplest og vedtatt at noen stammer, og noen kan ikke slutte med det heller. De lever greit med det, og ber oss om å gjøre det samme.

Så kommer tilretteleggingskravet i skolen foran meg. Vi tilrettelegger for mange i dagens skole. det skal være utvidet tid til prøver, få lest opp prøveteksten, ta skriftlige prøver muntlig, retteprogrampå pc osv. Alt vel og bra, mange nyter godt av dette. Men skal vi legge til rette for stammere også? De har jo et taleproblem de ikke kan noe for,  og man skal jo ta hensyn til sånt som eleven ikke rår over. Det river meg i lærersjelen når jeg ser Lars prøver og prøver men ikke klarer å si noe som helst. Han må da ha krav på tilrettelegging?

Er det i så fall noe som kan gjøres? Hva hvis en elev ikke klarer å snakke foran ukjent sensor selv om han kan pensum på rams? Selve prøvesituasjonen kan være ganske vrien selv for de som har munndiaré, så kan man da tenke seg hvor ille det er for elever som Lars.

Løsning? Ja, jeg er sikker på at Norsk Interesseforening for Stamme har mange gode forslag. Slik skolen er i dag, er det opp til den enkelte skole/rektor å lese og tolke forskriftene for å imøtekomme Lars’ behov. Han må få oppleve at muntlig er en overkommelig prøve, men vi er nødt for å tenke nytt for å hjelpe ham. Det kreves omtanke, litt velvilje og fantasi fra rektor. Og jeg stoler på at landets rektorer har nettopp det. Så slipper Lars å grue seg mer enn de andre til muntlig eksamen til våren.

Stø hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

Superlærer, hvaiallverden???

Jeg håper i det lengste at ideen om en superlærer bare var valgflesk. Statsråden, TRI, snakket om drømmelæreren, men vi ble vel enige om at han/hun allerede jobber i skolen. Drømmelæreren er bare litt sliten og medtatt og lei av alle kravene og nedsnakkingen og stygge overskrifter. Men han/hun gir ikke opp, og går til skolen hver morgen med blanke ark.

Så kommer ideen om superlæreren på papiret. Makan til pølsevev og ordgyteri skal man lete lenge etter. Vi skal få en kollega som er flinkere til å lese rundskriv og andre føringer, han skal passe på at vi er dyktige og kan det meste, og han skal være en pådriver i arbeidet på skolen. Og hva betyr så det? Tja, jeg tror ikke noen egentlig ble noe klokere at alle ordene som kom fra dept’et. Det er noen diffuse setninger som man kan tolke slik man vil ”etter skolens behov”. I ytterste konsekvens kan rektor utpeke en lærer etter trynefaktor (smiskekurs trengs!) til å gjøre jobben som burde være rektors første prioritet; spore til faglig fremgang og være et fyrtårn i utvikling av skolen.

Mange spørsmål kommer; når S (superlærer) ser at det trengs kurs, hva gjør han? Har han rett til å forlange kursing av alle, og på hvilket grunnlag skjer dette? Går han til rektor og får tid/ressurser? Så må rektor legge til rette for at det skal kurses i kollegiet? Skal ingen andre enn S følge med i hva som skjer ute i skoleverdenen, og så senere informere de andre? Det betyr vel at han får betalt for noe som de andre gjør av interesse og fri vilje? Skal ikke rektor lenger ha ansvar for faglig oppdatering og oppfølging av de ansatte? Er vi i så fall på vei til å få en rektor som jobber med økonomi, planer og møter med eksterne?

Jeg trodde rektors ansvar i første rekke var det faglige innhold i skolen. Nå skal det lempes over på noen som skal være spydspisser på lærerværelset. Vil noen det? Vil noen være en busybody som maser om kurs og referat fra allskens skriv og pålegg? Hvem kan bestemme hva S skal gjøre, og er det til gavn for de andre?

Føringene rundt S sier fint lite om elever. Det er kun fag, litt veiledning av kolleger og ”pådriver” og ”kursing”. Hvor blir det av elevfokuset? Hvilken rolle har S i klasserommet? Skal han være dyktigst i formidling av faget også?

Tenk hvilke forventinger som ligger til en S. Han kommer til klassen med S-genseren sin, og klassen forventer topp fagkompetanse, topp klasseledelse og topp vurdering. Noen må man jo forlange av en som frivillig har bedt om 48000 mer i lønn.

Jeg er glad det ikke er meg!

Hilsen Hanne

PS: Jeg vet det ikke heter superlærer offisielt, men det er vel det man  legger i jobben? DS

3 kommentarer

Visjonen som forsvant.

Forleden dukket det opp et gammelt krus i skapet mitt. Det stammer fra 1999. Da var jeg i Haugesund og snakket på en skolekonferanse. På koppen står det; nytt årtusen – ny ungdomsskole?

Jeg husker det som en flott opplevelse. Jeg hadde med meg to elever, og vi snakket for store forsamlinger om elevmedvirkning. Entusiasmen lå tungt over salen. Det var store forventninger til at alt skulle bli så mye bedre, skolen skulle revitaliseres og store endringer lå foran oss.

Tankene rundt koppen ble triste. Jeg trodde på tankene og ideene som ble luftet. Alle virket så glade og optimistiske. Vårt budskap om elevenes rett til å delta i skolens liv falt i god jord, virket det som. Ideen om skolen der alle hadde muligheter fra eget ståsted fikk gjenklang i forsamlingen. Vi trodde vi snakket til fremtiden, og at våre ideer ville gi grobunn for en skole der alle var trygge og verdsatt. Vår overordnede ide om å slippe elevene til, og tro på deres evner, virket så riktig og akseptert den gang i 99.

Nå, 16 år senere, ser jeg at det gikk helt feil. Skolen utviklet seg absolutt ikke slik jeg trodde og ønsket. Det er ikke lenger plass for elevenes medvirkning. Klassens time er strøket av planene, og det er ikke lenger plass til elevenes egne tanker og initiativ. Nå skal fagene gå foran alt, fortrinnsvis de fagene som kan måles. Utenomfaglige aktiviteter er det ikke lenger tid til. Fagplanene må følges, de overprøver alle andre aktiviteter. En lærers mareritt er når Den kulturelle skolesekken eller noe sånt kommer, for ”da mister elevene undervisningen min!”

Slik jeg ser det, er elevfokuset blitt borte på veien. Nå skal fokuset ligge på resultatene, de målbare, som rektor blir pålagt å sette. Ting som ikke kan måles er man ikke opptatt av. Jeg husker med glede – og det gjør nok mine elever også – de dagene sola skinte og vi la vekk bøkene og gikk en tur ut for å nyte livet og været. Nå må man planlegge, varsle og ha arbeidsoppgaver og læringsmål før man kan ta noe på sparket. Latter, smil og glede kan jo ikke måles. Jeg siterer min mann når han tar på byråkrathatten; ”Latter har ingen målbar verdi.”

Det er fokus på organiseringen av lærerne, bind dem til skolen og tving dem til å sitte der til solen går ned. Alt skal planlegges og dokumenteres og rapporteres, slik at det ikke blir tid til det som skolen egentlig dreier seg om.

Jeg skulle ønske flere fikk oppleve det mine to elever erfarte i Haugesund i 99. Det var hundrevis av voksne skolefolk som hørte på, lot seg begeistre og belære av dem. Dette fordi min skole ga dem sjansen til å snakke, til å gjøre ting på sin måte og bli støttet og sett slik de var. Vi skrev ingen rapporter eller timelister eller erfaringsnotat. Vi hadde bare moro. Vi snakket om det som engasjerte fordi vi trodde på det, og det var plass til det.

I dagens skole er alle ordene på planpapirer, gjemt i skuffer og skap. Vi brukte ordene mellom oss, vi snakket dem og vi lyttet til hverandre (og helst på elevene).

Jeg hadde vel ikke tenkt disse tankene hvis resultatene av endringene i skolen siden 99 hadde medført at vi ledet an i skoleverden. At vi hadde de beste resultatene, at vi mottok utenlandske delegasjoner som skulle lære av oss. Men akk, slik gikk det ikke.

Visjonen fra 99 er fortsatt en drøm. Men koppen er grei å bruke. Og jeg er så glad for at jeg fikk jobbe i skolen da det svingte som best. Det var gilde dager!

Trist hilsen

Hanne

1 kommentar

Elevens nyttårsforsetter.

Vi som har levd en stund, vasser nå rundt i forsetter for hvordan vi skal bli bedre, slankere, blidere, lykkeligere osv i 2015. For elevene våre derimot, fastsetter vi forsettene og de kan ikke diskutere eller motsi oss. Slik:

I 2015 skal jeg:

  • komme tidsnok til skolen hver dag, og bli der i alle timer til dagen er over.
  • bare spise når jeg får lov av læreren, på fast tidspunkt hver dag.
  • bare drikke når jeg spør – og får ja.
  • sitte stille på min plaststol i alle timer, og bare bruke eget bord uansett hvor lavt/høyt det kan være
  • ikke si noe i klasserommet i skoletiden, unntatt når læreren spør meg direkte.
  • ikke benytte mobilen min, uansett hvor viktig melding som kommer inn.
  • ta vare på og respektere alle mine medelever, uansett hva de gjør med / sier mot meg.
  • alltid tro at læreren har rett, og aldri opponere mot hans ord.
  • delta med iver og glød i alle timer, uansett når på dagen og hvor kjedelig læreren er.
  • holde meg våken i alle timer, jobbe iherdig med alle fag – selv de jeg ikke skjønner noe av.
  • legge igjen alle problemer hjemme, og vise et blidt og høflig ansikt til alt og alle.
  • huske alle beskjeder og alle frister.
  • aldri glemme noe utstyr til timene.

Så kan vi kanskje tenke gjennom hvor mange voksne som hadde holdt ut en sånn arbeidsdag??

 

Godt år til alle.

Hanne

Legg igjen en kommentar

Lærerførjulstanker

Så er det bare noen få dager igjen. Sist jeg blogget om jula, i desember 2011, hadde jeg et ønske om at man skulle være snille med lærerne i førjulstida. Det er tunge tak rundt om i skolen, les selv.

https://hannesand.wordpress.com/2011/12/11/husk-pa-laererne-til-jul/

Man har ikke blitt så mye snillere med lærerne siden den gang.

Nå er tiden kommet for de evige juleselskapene der lærerne må stålsette seg for de litt nedlatende ”jaså, så du holder ut i skolen?” eller ”skal dere ikke finne noe å streike for nå i ferien, kanskje”. Og vi svarer og er blide og later som vi ler med. For ”alle” vet jo best om skolen, og ”alle” vet at lærer er man pga ferien – bare.

Kjære kolleger; hold ut. Vi vet at vi har verdens viktigste og beste jobb, det er bare misunnelse som gjør at de kan le av oss. De vet ikke bedre. Stakkars.

Så neste gang onkel Preben kommer med noen spydige utfall mot vårt yrke, foreslår jeg at du enten forlater selskapet med en nedlatende latter eller enda bedre; hell din klissete drink over ham. Det er vår tur til å ta igjen. Kanskje vi skulle hatt en vitsebank der vi kunne samle vitser om andre yrkesutøveres elendighet. Kanskje vi skulle slutte å forsvare oss med det elendige regnestykket som sier at ”vi gjør faktisk et helt årsverk”. Kanskje, kanskje, her er mulighetene mange!

La de tusen juleselskap gjenlyde av taler om stolte lærere som blir hyllet for sin unike innsats for folk og land.

Med ønske om en god jul med mye skryt fra slekt og venner om hvor flinke, nødvendige, arbeidsomme, lojale, entusiastiske, idérike, omsorgsfulle….osv vi er. Og jeg mener det faktisk seriøst denne gang.

Hilsen Hanne

 

Legg igjen en kommentar

Jeg, en mobber.

For tiden skriver alle bloggere med sans for seg selv om mobbing. I dag er det min tur.

Beklageligvis må jeg tilstå at jeg selv har vært en mobber, en av de riktig slemme. Vi gikk på barneskolen, så det er lenge siden. Hun het Lise, og var naboen min. jeg fikk tilsnakk av både mor og lærer, men hørte ikke på dem. Stakkars Lise fikk gjennomgå, men det var bare verbale skyllebøtter. (og det var / er ille nok!) Jeg vet ikke hvor hun er nå, har ikke sett henne siden skoledagene. Skulle gitt mye for å si unnskyld, men det er vrient når jeg ikke vet hvilket navn hun har eller hvor hun bor.

I mange år har jeg grublet på hvordan jeg kunne være sånn.

Og tilslutt fant jeg svaret. Årsaken vil jeg ikke gå inn på her, det er hva som kunne fått meg til å slutte å plage Lise som er viktig. Det jeg kom frem til er ganske enkelt og kan overføres på andre.

Alle mobbere har en historie som gjør dem slik. Man blir ikke født mobber, det er alltid noe som trigger plagingen.

Det nytter ikke med straff, det vil gjøre vondt verre. Hvis Lises ”sladring” hadde medført at jeg måtte bytte skole, ville jeg sikkert plaget noen andre. Man må gå den andre veien. Mobberen må møte et hjelpeapparat som har tid og kompetanse til å finne årsaker og legge til rette for at mobberen kommer på andre tanker. Det må jobbes med holdninger i hele skoleverket, ikke bare rundt de slemme. Det må være fokus på ting som er gjort riktig, ting som er bra, og på hvordan vi skal respektere hverandre.

Som sagt i tidligere blogg tror jeg ikke på dyre antimobbeprogrammer som skal redde en skole med mye mobbing. Jeg tror på omtanke fra de voksne for alle som er rundt dem. Alle elever skal møtes med forståelse og hjelp til å løse problemer.

Og bare for å ha sagt det, dagens minister er like langt på jordet som sine forgjengere. Ideen med å sende mobberen til neste skole, faller på sin egen urimelighet. Det er som å brennemerke en mobber, gi ham en stor M i pannen før han tvinges til en skole han ikke vil gå på /som ikke vil ha ham.

Vi må innse at det vil alltid være mobbing, og vi trenger ingen skippertak. Det skolen må ha, er daglig innsats for at alle skal trives. Det må være et kontinuerlig arbeid som gjennomsyrer alt som skjer på skolen.

Les også hva jeg tidligere har blogget: http://wp.me/p1g29y-5P

Hilsen Hanne (med bøyet hode)

 

 

Legg igjen en kommentar

Kravstore foreldre er no herk!

For tiden sliter vi med foreldrekonferanser, eller utviklingssamtaler som  heter nå. Og jeg mener sliter. Vi er så bekymra for at de voksne skal gå til krig mot skolen, og med loven i hånd kreve handling eller utvisning eller noen annen styggedom. Vi ruster oss til forsvar og tenker at det er best å ligge lavt og la dem få rett i ett og alt. Vi sier ”jada, vi jobber med det”, og ”jada vi skal flytte lille Ole der han vil sitte”, og ”jada jeg var for streng da jeg ga ham 2 i matte”. Vi gir oss, alt for å hindre bråk og store avisoverskrifter. Tull!

 

Derfor maner jeg til motkamp. Vi må slå tilbake og vise foreldrene hvem som er sjefen i på skolen. Det er LÆREREN! La oss utfordre dem i stedet for å lefle med dem. Forleden dukket det opp et glimrende forslag, til å begynne med som en fleip. Men jeg synes det er smart; vi gir foreldrene lekse via ukeplanen. Dette blir det prøve i på foreldremøtet, og resultatet blir lest opp og lagt ut på skolens læringsplattform. Det vil tvinge foreldrene til å følge tett med, og kanskje vil de skjønne hvor barnets lave intellektuelle kapasitet kommer fra; nemlig dem selv. Det belyser at læreren ikke kan gjøre undre, hjemmet har sviktet. Må innrømme at jeg en gang ga  foreldrene en slags lekseprøve på et foreldremøte, det ble en flau forestilling. De ante ikke hva som skjedde i klassen, men de ble veldig samarbeidsvillige og positive etterpå.

Så gjelder det de som ikke har gitt unga folkeskikk. Det finnes jo foreldre  som mener at det er skolens oppgave, og det er jo helt galt. Vi kan bare ta utgangspunkt i oppdragelsen de har fått hjemme. Hvis grunnlaget er dårlig, kan vi ikke gjøre undre her heller. Smarte hoder vil at rektor skal bøtelegges hvis det er mobbing på skolen. Ja vel, da går vi videre. Hva om vi bøtelegger foreldre som ikke klarer å oppdra ungene sine? En bot pr anmerking, kunne det vært noe? Eller en større bot når Ole får nedsatt orden eller oppførselskarakter? Da burde vi kanskje tenke på å kunne filme Ole i aksjon slik at mor og far fikk se hvilken pøbel han er på skolen. Vi må kunne – på en pen måte – si at lille Ole er en prøvelse i alle timer, og det er tydelig at hjemmet har sviktet i sin oppdragerrolle.

Jeg ser jo at bøtelegging langt ute. Men jeg mener fremdeles at foreldrene slipper for lett. De får barnetrygd for å sørge for mat, klær og oppdragelse, og hvis de ikke klarer det, må det kunne få konsekvenser for dem.

Altså maner jeg alle lærere som nå sitter med de vrange og kravstore foreldrene; ikke gi dem rett! La dem forstå at de skal være sjeleglade for at vi holder ut med de bortskjemte snørrungene de sender til skolen. La dem forstå at problemene oppstår i hjemmet, og ikke på skolen. Legg skylden der den hører hjemme; Hos mor og far.

Og husk å gi all ros og honnør til de foreldrene som stiller opp, de som følger barnets lekser og skoledag med oppmuntring, og som har forståelse for vår travle og krevende hverdag. De foreldrene er heldigvis i flertall. og takk for det.

 

Hilsen Hanne

 

2 kommentarer