Archive for category elevmedvirkning

Nødrop fra gamle elever.

Det var med tungt hjerte jeg leste denne mailen i går:

Hei Hanne
Vi er elever som går på Kjenn skole i 10.klasse. Har veldig store problemer med å få skolen til å skjønne eller ville skjønne at det ikke er trygt på skolen. Vi har gått å lært MOT i tre år nå og har MOT til å si ifra at vi er redde. Problemet er at skolen ikke har MOT til å fjerne problemet. Flere av oss har anmeldt en annen elev for vold, trusler og vold. Denne eleven har fått en voksen som stort sett følger med han, men det skjer ikke alltid. I dag gikk han på Metro i store fri uten voksne tilstede. Hver dag venter vi på at det skal bli en ny slåsskamp eller at noen har blitt mobbet. Vi klarer nesten ikke å konsentrere oss på skolen og det er ikke bra på slutten av 10.
Jeg vet at det er i alle fall to elever som har sluttet på skolen vår etter desember, fordi har blitt mobbet bort. Men vi merker ikke at noe er gjort med det heller.
Har skolen lov til å la vær å gjøre noe?

Som rektor for disse elevene gjennom 1 ½ år, gjør det meg forbannet å lese dette. Saken må være helt ute av kontroll når elevene velger å søke hjelp hos en rektor de ikke har sett på lenge. Elevene vil være anonyme, noe som ytterligere understreker presset de er under. Jeg er ydmyk over at de spør meg. Dessverre tror jeg denne situasjonen finnes på andre skoler i landet, derfor velger jeg å legge ut svaret til mine gamle stjerne-elever her:

Kjære Kjenn-elever.
Dere skal vite at dere er utsatt for noe som virkelig strider mot alt som loven bestemmer om norsk skole. Jeg er imponert over at dere engasjerer dere, og dere kommer til å lære mye av dette – både på godt og vondt. Jeg var med på å innføre MOT i Lørenskog, og ser at her hjelper det lite med MOT når ikke de voksne også viser det.
Ett er sikkert; hvis en elev melder fra om en ubehagelig situasjon, så er administrasjonen forpliktet til å legge frem en plan for hva de skal gjøre med saken. Det holder ikke med en liten samtale og et klapp på skulderen når saken er så alvorlig. Dette er hjemlet i opplæringslovens § 9A, og det avsagt en fellende dom mot en kommune som ikke fulgte opp en elev. Hvis to elever har sluttet pga situasjonen på skolen, er jeg forferdet over at ikke rektor/skolesjef har tatt det psykososiale miljøet på alvor. Kanskje de har laget en plan? Vel og bra med planer, men det er det som gjøres ute i skolemiljøet som nytter. Ord er fine, men det er handling som hjelper.
Jeg skulle så gjerne ha snakket med dere, men det går jo ikke. Derfor anbefaler jeg dere å snakke med FAU. Foreldrene på Kjenn har alltid vært engasjerte og uredde, og de vil sikkert hjelpe dere. Jeg ser at Inger Berit Oland Scheen er leder fremdeles, og da håper jeg dere allerede har informert henne og resten av FAU. Foreldrene er en sterk pressgruppe, og de vil gi dere den ryggdekningen og støtten dere trenger i den videre kampen. Det er viktig og riktig at dere har voksen-hjelp med hva dere gjør videre, 16-åringer skal ikke alene måtte ordne opp i noe så alvorlig.
For dere må stå på! Hvis ikke kommunens administrasjon tar tak nå, må dere gå videre i byråkratiet. Neste steg er fylkesmannen.
Jeg vil tro at dette er en sak som politikerne i kommunen kan ønske å rydde opp i. De kan ikke være stolt av at en av kommunens fire ungdomsskoler ikke tar elevene på alvor.
Dere kan også gå til pressen. Det vil koste krefter og tid, men massemedia har stor gjennomslagskraft.
Personlig synes jeg denne saken er så alvorlig at dere må bruke alle tilgjengelige kanaler for å belyse at dere har blitt sviktet av administrasjonen i Lørenskog kommune.
Husk; alle har krav på en trygg skolehverdag, og alle har krav på å bli tatt på alvor. Dette er fastsatt ved lov.
Jeg føler med dere, og håper at de som bestemmer tar dere på alvor fort. Det er snart eksamen, dette har dere ikke tid til. Takk for at dere viste med tillit ved å ta kontakt, og beklager at jeg bare har ord å gi dere.
Lykke til videre.
Hilsen Hanne

2 kommentarer

Joda, vi snakker om sex også.

Skolen årner det meste. Vi skal ta for oss alle sider av samfunnet og forberede elevene på alle mulige utfordringer som de kan møte på livets vei.
Og denne uken kom kravet om at vi skal snakke om sex, sexpress og andre smått private ting. Vi gjør det jo. Uke 6 snakker vi om sex, fiffig ordspill.
Vi har fått hjelp av kvalifiserte folk, og vi har fått et kompendium som vi skal pløye oss gjennom i løpet av uka. (Det kan bli spennende, men vi har faktisk noen fag vi skal jobbe med også.)
Elevene ser frem til uke 6, og vi lover å gjøre så godt vi kan.
Men vi trenger noen innspill. Skal vi ta med lys og røkelse, sette på litt sjekkemusikk, sette oss på tepper på gulvet og kjenne litt på våre følelser? Eller skal vi forelese tørt og kjedelig og ta fra emnet enhver ide om den romantiske siden av saken? Hvor går grensen mellom faktaopplysinger og det personlig (kanskje litt pinlige)? Hvor langt skal vi trekke opplysningsflommen før det går over i de private sfærer?
Takk til NRK for spennende innslag i ”Debatten” i går (020212). Her var det mange gode innlegg. Jeg hørte med glede at man oppfordret til at foreldrene skulle ta ansvar for å diskutere dette emnet. For vi klarer nok ikke å svare på alle spørsmål, vi som står overfor 30 hormonbomber som vil vite alt på en gang. Skolen kan ikke ta ansvar for å bevisstgjøre elevene godt nok, men jeg kan love at det prøves hver dag i de 1000 klasserom.
Skolen tar altså dette ansvaret også, men vi trenger hjelp fra foreldre og alle andre voksne der ute. Det er ikke lett å være fjortis i dag, la oss sammen hjelpe dem videre.

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Slipp dem til – igjen.

Til tider blir jeg overrasket over hvor fort man glemmer å ta elevene med på råd. I dag teller resultatene mest av alt, og elevenes røst blir fort overhørt eller glemt.
Ja, læreren skal være sjef i klasserommet, men det er uhyre viktig at elevene blir hørt og tatt på alvor. Dette er tema jeg har sloss for i alle år, og jeg trodde og håpet at elevmedvirkning hadde manifestert seg som en naturlig og viktig del av skolehverdagen. Men nå er klassens time tatt vekk fra fag- og timefordelingen, det er lagt inn fag i alle timer. Når skal elevene så få diskutert sin hverdag, når skal de få planlagt aktiviteter, gjort undersøkelser og jobbet med elevmiljøet på det daglige plan? Hvilke fag skal vike?
Jeg har liten tro på at elevene har tid til å bli tilbake etter skoletid for å planlegge for eksempel juleballet. Mange er opptatt med alle mulige aktiviteter som starter tidlig på ettermiddagen, andre trenger en rolig pause, mens noen ønsker å gjøre lekser. Altså må det settes av tid i løpet av skoledagen til utenomfaglige aktiviteter.
Hvorfor er dette så viktig?
Dagens elever er vant til å diskutere alt som vedgår dem. De er vant til å bli hørt, og de må oppdras til å foreta beslutninger basert på egne og andres vurderinger. Dette må de få mulighet til i skolen, slik at de kan forstå årsakssammenhenger og ”vitsen” med det de foretar seg og det de blir pålagt å gjøre. De må få følelsen av at de selv kan stå for noe og at de blir respektert for egne verdier og meninger. For skolens miljø er det viktig at elevene vet at de må delta og at deres beslutninger blir vektlagt og tatt hensyn til.
Nytteverdien av elevmedvirkning er stor. Hvis vi slipper elevene til, vil vi få engasjerte elever som bidrar på mange måter med arbeidsglede og løsninger. De vil sammen med de voksne kunne gjøre arbeidet mer meningsfylt og samkjørt for alle. Elevene vil ta hensyn til andre, og selv ta vare på skolen og hverandre.
Selvfølgelig krever dette mer av de voksne. Det tar tid å la elevene få diskutere og bestemme, tid som en lærer helst ville bruke til fagformidling. Ting kan gjøres tilsynelatende enkelt ved at vi voksne bestemmer og beordrer elevene. Men dette kan medføre motstand og uro som det også tar tid å rydde av veien. Etter min mening kan for mye lærerstyring gjøre elevene passive, og kanskje negative.
Nå vil jeg ikke at elevene skal overta styre og stell til enhver tid. Læreren skal ikke abdisere, men skal til enhver tid sette rammer og regler. Det dreier seg om at elevene må få følelsen av at de bestemmer og blir hørt. Hvis elevene én gang har opplevd at lærer endrer plan fordi de har andre og bedre ideer, er det den situasjonen de vil huske. De må finne seg i at det er lærer som har den overordnede styringen, men av og til må det være åpninger for at de skal få det som de vil. De må få prøve seg frem til løsninger, i visshet om at lærer er der med kunnskap og trygghet rundt deres leting.
Det er en balansegang, og ikke alltid lett å se nytteverdien av å slippe dem til med tilsynelatende endeløse diskusjoner om den minste detalj. Her må lærer være voksen, og legge føringer og rammer slik at alle til slutt kan se mål og mening.
Jeg har sett elever bruke mye tid på enkle oppgaver, men de har gjort det på sin måte. Det har medført mye læring for dem, og det er en glede å se disse elevene senere i livet som dyktige fagfolk og modige voksne. Jeg har stor tro på at det er viktig og riktig å slippe elevene løs. . Elevenes sosiale ferdigheter og evner er en stor og uutnyttet ressurs i skolen. Men det er vi voksne som må være rammene og autoriteten rundt elevenes utvikling.
Resultatet av arbeidet lar seg vanskelig måle med karakterer direkte, selv om det er hevet over enhver tvil at det vil gavne deres læringsarbeid på alle måter. I dagens skole er ordet elevmedvirkning noe falmet (satt til side?), og jeg håper inderlig at man snart kan ta det frem på hedersplassen igjen – der det bør være.
Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar