Belønning, for hva?

Diskusjonen om å belønne elever i ungdomsskolen, dette må jeg mene noe om.

Scenen er utdeling av vitnemål etter 10.klasse. Ledelsen ønsker å prøve noe «nytt» nemlig å utrope skolens beste elev. Prisverdig og sikkert en god tanke for noen, men man kan undre seg litt over kriteriene som ligger til grunn. Opp på scenen ropes han som fikk flest seksere på vitnemålet, han er skolens beste elev. Selv vil han bare krype ned i dressen sin, allerminst ønsker han å stavre seg opp på podiet og få et laminert a4-ark med navnet sitt på av rektor, et håndtrykk og litt applaus.  Kjempepinlig for ham, og kjedelig for de andre. Eleven selv vet at han har lett for å reprodusere stoff fra lærebøkene, han er dressert nok til å sitte stille i timene og han finner ikke på noe sprell. Hjemme har han alt på plass, foreldre som støtter i et rolig og inspirerende hjem (med mange bøker!)  Så hvorfor skal han premieres for det? Han har allerede vunnet i lotteriet, og foran ham ligger verden åpen. Han behøver ingen påskjønnelse av rektor for det.

Hva med de som sitter i salen? Han som slet seg opp fra 2 til 3 i snitt? Hun som er utafor og går alene hjem hver dag, men likevel møter neste morgen? Hun som opplever fyll og bråk hjemme hver dag, og må klare alt på egen hånd? Hva med de som virkelig sliter for å henge med, og klarer det selv med alle odds mot seg? Skal ikke de få noe?

De flinke klarer seg alltid. Skolen er laget for boklig flinke elever, og de trenger ikke mer oppmerksomhet enn de allerede får. Medelevene vet hvem som er flinkest, de trenger ingen kåring fra rektornivå. Jeg har ingen tro på at Ole leser mer på prøver i september slik at han kan være med i flinkest-i-klassen kåring.

Og hva er egentlig flinkest i klassen? I dagens telle-skole er det lett for rektor å se hvem som har det beste vitnemålet, til det trengs det bare en kalkulator (hvis han da ikke er flink i hoderegning!) Men skolens beste kan finnes på så mange andre områder. Og her finner jeg det galt at de voksne skal kåre noe som helst. Overlat det til elevene! Og la kåringen være oppmuntrende og positiv. Den må foregå på et sted der elevene ønsker (ikke må!) være, som f.eks. juleballet. Her kan det kåres i øst og vest, og man behøver ikke å ha bare seksere for å bli «noe». Som rektor initierte jeg kåringer som årets morsomste, beste venn, sportsmann, hjelper o.l.. Alle kunne bli best i noe, og – best av alt – det var elevene selv som bestemte.

En osloskole jeg kjenner til velger å plukke ut noen elever som har utmerket seg på et eller annet område. Regner med at de voksne velger ut en som er flink, sitter stille, god til å smiske eller hva som helst. Premien er å få spise lunsj med skolens ledelse. Premie, hæh? Skal det da være en premie å få spise med rektor? Få se ham gumle i seg gulostmaten mens ass.rek forteller knusktørre vitser man må le av? Det må da være en straff for å oppføre seg ok? I selveste storefri når man skal slappe av, være sosial og se på gutta? Oppnår man kanskje en deling av elevene, de som synes det er kult med gratis lunsj en gang i halvåret og de som sort sett driter i det meste? Hva er så effekten av å skulle plukke ut et A-lag?

Det ropes om at vi er så redde for de  flinke, og at alt er så mye bedre i de landene som applauderer sekser-elevene.

Vi trenger ikke sånne kåringer. Det er dette som er norsk skoles styrke. Her er alle best i noe, og alle må få oppleve seire hver dag. Når den beste blir trukket frem, synker motet hos resten av elevene enda et hakk. Det må telle at man går fra 3 til 4, det må telle at man er en god venn, det må telle at eleven yter sitt beste – og det er godt nok.

Kåringer kan virke motiverende hvis de i salen kan tenke «det kunne jeg klart også». Men bare seksere – se det kan bare noen få.

Med redusert hilsen – jeg ble aldri kåret til noe –

Hanne