Fri oss fra Osloskolen

Dette er en sann selvopplevd historie: Jeg var på intervju for en rektorstilling i Osloskolen. Intervjueren var en person med relativt stor innflytelse. Intervjuet gikk greit helt til han spurte meg: «Hvis du har vært rektor ett år, og jeg kommer på besøk. Hva vil elevene jeg møter i skolegården si?» Jeg svarte det som jeg synes er viktigst i skolen: «Hei, her trives alle, både liten og stor, og vi driver ikke med mobbing og andre dumme ting». Da ble det helt stille i rommet, og jeg skjønte at det var total skivebom. Mitt svar var jo helt på jordet, for det ble etterhvert klart at jeg skulle svart: «Vi er flinkest i matte i hele byen!»

For det er jo det som teller her i byen. De målbare resultatene overgår alt annet, og det er det man skal sette inn alle krefter for å forbedre. Rekken av prøver er uendelig, og fokus ligger til enhver tid på  matte og norsk, med en liten titt på engelsk. Når skolene (og rektor) blir inspisert, er det karakterer og tellbare resultater som gjelder. Over alt gjelder det å bli best i eksamen, uansett hva som skjer i de andre fagene.

Det er lenge blitt ropt om elever med psykiske plager. Fra mitt ståsted ser jeg elever som presses fra alle kanter, de skal være perfekte på alle måter. Når de så utsettes for et enormt testpress på skolen, er det vondt å se. Særlig gjelder dette de som ikke er så flinke i skriftlige fag, de er jo dømt til å tape. Så ansetter man noen psykologer til å jobbe i vgs noen timer. Disse melder om at det er et umettelig behov for deres arbeid. Elever er desperate for å få en hvilepause, snakke med noen som lytter, langt vekk fra alt maset. Men de roper for døve ører. I Osloskolen er man bare fornøyd når snittet i matte har gått opp noen desimaler, alt annet er uvesentlig.

Når matte er det viktigste vi gjør i skolen, er vi på ville veier. Når mattetimene må skånes for helsesøsterbesøk, kultur eller Rusken, har vi bommet helt på hva som er skolens oppgave.

Vi må se hele skolens arbeid under ett, ingen oppgave er større enn andre, og alle har verdi uansett hva de får i matte.

Elever kan ikke tvinges til å lære. Det må etableres et trygt og godt sosialt miljø før læringsprosessen settes i gang. Jeg blir skremt og lei når jeg leser at skolebyråden vil kose-juni til livs. Skjønner hun ikke at det er mye læring i å være sammen utenfor klasserommet? Ekskursjonene vi ikke har tid til (for da jobbes det med matte) om vinteren, passer jo ypperlig å gjennomføre i junisola. Elevene trenger disse annerledes aktivitetene i juli. Læringen er ikke målbar, men en uerstattelig del av skolens arbeid for både faglig og sosialt utbytte.

Osloskolen har fått mye juling i media i de senere årene. Først trodde jeg det var ondt ment, men har etterhvert forstått at mye av julingen er fortjent. Det gjøres mye rart, og mye skal helst holdes skjult. Elever som fortsetter med særskilt norsk gjennom hele skolegangen, bare fordi de har et rart navn,  forekommer. Det er jo økonomisk gevinst i dette, men det er en bjørnetjeneste for elevene. Hvordan skal de integreres godt når de aldri får anledning til å bli «vanlige» elever?  Dessuten blir de da lett fritatt i sidemål, og  skolene slipper  den strie jobben med å lære dem noe de ikke gidder. Dessuten blir det lett dårlige resultater i sidemål, det må man jo unngå.

Kanskje er det for lett å frita elever fra eksamen også? Hvis elever har iop, kan de selv velge om de vil gå opp til eksamen. Og det er jo forståelig at de sier nei til enda en prøve, vel? For vi kan jo ikke risikere at de svake IOP-elevene drar ned snittet til eksamen.

Jeg synes synd på rektorene. De er klemt sammen mellom et kravstort byråkrati over seg, og alle de daglige kravene fra lærere, elever og foreldre. De gis et svært begrenset handlingsrom, og har liten mulighet til å gjøre noe utenfor skjema. Hvis de tidligere mye omtalte rektorkontraktene står ved lag, må de bl.a. vise til gode resultater for å få bedre lønn. Og da kan man kanskje skjønne at veien er lett til  å fikse litt her og der? Hva med å «hjelpe» elever som har dårlig norsk til å svare riktig? Dette er en enkel måte å få gode resultater på f.eks. elevundersøkelsen. Rektor leser for eleven og gir gode råd til hva det er lurt å svare. Tja, det er jo en mulig måte å fikse litt på resultatene, vel?  Når resultatene skal offentliggjøres, kan man forstå at det trikses litt på veien. Og rektor som drar alle elevene gjennom diagnostiske prøver, med dertil dårlig resultat, taper på rankingen – enda de bruker prøvene slik de skal brukes.

Så er det underlig lite å høre fra grasrota. Hvorfor er det så få (om noen?) som tør å stå frem i media og si fra hvor skoen trykker? Er alle lærere fornøyd med å bli målt og sjekket til enhver tid? Jeg tror ikke det. Men de har jo liten mulighet til å si noe. Hvis en lærer uttaler seg negativt, kan det bli ugreit for rektor. Han må jo ha kontroll over sine kadre; «På vår skole er vi alle fornøyd og glade, og utad snakker vi med en stemme: rektor.» Det er jo nedfelt i rutiner at rektor alene snakker med media, og du blir tatt for ansatt i Oslo kommune samme hva du uttaler deg om. Jeg har selv erfart at man ikke ønsker taleføre ansatte med egne meninger.

Dette vitner om feighet.  Gode ledere ansetter folk for deres kompetanse, ikke deres evne til å holde kjeft. Gode ledere bruker de ansattes kompetanse, og stoler på at alle vil jobbe til elevenes beste. Til det kreves rause og modige rektorer. Vi får ingen debatt om skolen hvis alle knebles og ingen kan uttale seg utenom rektor.

Jeg skulle ønske at det ble høyt under taket i Osloskolen. At når VG avslører en liten feil, så ble det ryddet opp i og ikke feid under teppet eller gått til forsvarskrig.   Kanskje man kan drømme om at en områdesjef kunne innrømme feil og beklage dette.

Det er med en viss lettelse jeg kan forlate Osloskolen nå. Det er et styresett som lager utslitte lærere og elever.  Det presses på dem fra alle kanter, og ingen tør/får lov til å  si fra. Jeg får mye støtte fra lærere i Osloskolen, men det er muntlig – aldri skriftlig, det kan jo bli brukt mot dem.

 

Med takk til alle de flotte elevene jeg har møtt, og et stort lykke til videre til de trofaste lærerne ved kateteret. Hold ut, vinden må snu.

Med hilsen

Hanne

Advertisements
  1. #1 by Stein Sletbakk on 22. juni 2016 - 23:13

    Jeg er enig med deg i mye, Hanne. Men ikke vær bitter ! Jeg har sluttet å jobbe pga. stot frustasjon (som også har gitt helseproblemer).Mange år (34) i skolen blir lite verdsatt! Utvikling (innovasjon) er ikke alltid til elevenes beste. Lærere blir fratatt å kunne bruke sin lange kompetanse. Vi får pålegg om å bruke nye metoder i undervisningen som i alle fall ikke jeg tror på, men må bruke. Jeg tror IKKE dette gir bedre læring for elevene. Det som også er svært viktig er at (som alle undersøkelser viser) det er svært vesentlig at elevene har en lærer som er inspirert i faget sitt. Mye av denne inspirasjonen tror jeg blir borte dersom lang kompetanse ikke blir verdsatt og vi ikke får større frihet i måten vi underviser på.

    Likt av 1 person

  2. #2 by Hanne Sand on 23. juni 2016 - 16:48

    Svarer deg her også, Stein. Jeg er overhodet ikke bitter! Bare veldig forbannet over at politikere og skrivebordspedagoger får ødelegge den flotte skolen vi jobbet i. Trist at man ikke ser at læreren er den som kjenner eleven best, og at det er han som bør få bestemme hva som skal skje i klasserommet. Det sto vel ikke i læreplanen da du tok elevene til flaggstangen i skolegården for å vise pendelfunksjonen? Det er jo sånt elevene husker og lærer av. Du skal vite at du lærte mange elever mye på din måte, og takk for det! Ha et fortsatt godt pensjonistliv! Hanne

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: