Trist innlegg i integreringsdebatten.

Etter å ha jobbet med innvandrerelever i mange år, er det et fenomen som fremdeles skremmer meg. Noen kulturer er lengre fra den norske enn andre, og deres system er mer rigid enn jeg liker å tenke på. Det gjelder i første rekke jentene, men også guttene er utsatt for slektens stramme grep.

Foreldrene kommer til Norge, og etablerer seg med jobb og bolig. Tilsynelatende er alt greit, ungene går på skolen, og skikker seg bra. Men når de nærmer seg ungdomsskolealder begynner presset. Det later til at mor og bestemors viktigste oppgave er å skaffe en akseptabel ektefelle for sitt barn. Når slekten samles, stikker mødrene hodene sammen og kjøpslår om ungene. Ja, det er faktisk det som skjer; «jeg har en flink 15-åring, har du et barn som hun/han kunne spleises med». Dette bestemmes uten at barnet er med i diskusjonen. Når mødrene kommer til enighet, dras barnet til en viss grad med i diskusjonen. De kaller det arrangerte ekteskap, men det er ofte en stor grad av tvang over det hele. Man er pålagt at man skal gifte seg for å føre slekten videre. Det er av avgjørende betydning at kandidaten er innen samme klan, evt kommer fra samme landsby i hjemlandet. Mødrenes argument om at «da vet man hvem man får inn i familien, og slipper å bli kjent med nye folk», bifalles.

Jeg trodde dette var en skikk man la igjen i hjemlandet, men blir stadig skuffet over at mødrenes grep om sine barn er komplett og altoverskyggende. Barna argumenterer med at mamma vil finne en grei mann til meg, så slipper jeg å lete selv.  Det høres jo ok ut, men når det forlanges at barnet ikke skal lete selv og ikke forelske seg, begrenser det barnets liv betraktelig.

Det legges tette grenser og krav rundt disse barna. Det er slektens regler som gjelder, og da kommer skolen i annen rekke. Når vi foreleser om kvinners rettigheter og muligheter i vårt land, er dette ikke noe som gjelder i de mest rigide familiene. Der skal unga bo hjemme til de gifter seg med en som mamma har funnet frem til, og så skal de bosette seg hos mor evt i nærmeste hus.

Nå er det ikke sånn at alle lider under dette presset, men svært mange har problemer med å bli integrert i Norge når kulturen i hjemmet er så anderledes. Utad virker alt greit, men det er så lenge du gjør som de gamle forlanger.

Det ligger sterke krav til tekkelig påkledning og sømmelig oppførsel. Jentene skal ikke vise noe hud (og der røk muligheten for innvandrerjenter i idretten), og de skal helst holde seg hjemme den tiden de ikke er på skolen. Best er det om de får en høy utdannelse slik at de kan tjene godt. Da har man innfridd krav til inngangsbillett for en inngiftet fetter fra hjemlandet.

Det er også et nettverk av kontroll som hindrer de unge å gå egne veier. Hvis de er utenfor hjemmet, er det en varslingskultur som gir far og mor beskjed om hva de unge driver med, hvor de er, og hva de gjør. Her bidrar drosjesjåførene i stor grad.  Og hvis de unge gjør noe som ikke sømmer seg, oppleves dette som en skam for hjemmet. Det betyr at de unge blir overvåket til enhver tid, og det er svært få muligheter til å gå egne veier. Hva de unge gjør, er diktert ut fra en kultur som er utviklet på landsbygda i land som ligger langt unna Norge i utvikling. Dette gjør presset på de unge svært stort. På skolen lærer de om norsk historie, norsk kultur og hvilke muligheter de har. Men hjemme avlæres dette,  og de blir i altfor mange tilfeller tvunget til å følge slekta. Hvis ikke, må de bryte med dem, og da blir de helt alene.

Disse mødrene som tviholder på sine røtter og sine tradisjoner, gjør barna en bjørnetjeneste. Når de vokser opp her, må de også få muligheter til å nyttiggjøre seg vårt samfunns tilbud og frihet.

Jeg håpet lenge at dette var en døende tradisjon her i landet. Imidlertid blir jeg stadig skuffet over hvordan de unge holdes i stram snor og ikke får anledning til å utvikle seg slik det passer dem.

Jeg håper at neste generasjon vil forstå hvor viktig det er at de unge får muligheten til å leve slik de vil, og at de slipper å bli dratt mellom to diametralt motsatte kulturer.

Litt resignert hilsen

Hanne

Advertisements
  1. #1 by Anonym on 22. januar 2016 - 21:17

    Hei Hanne.:-) Helt riktig observert,og skrevet, desverre er det slik i de fleste konservative, tradisjonelle invandrer hjemmene. Jeg er dessverre ikke så optimistisk for at det skal forandre seg så lett og frivillig! Jeg føler at noen ganger tvang må beskjempes med tvang!

    Likt av 1 person

    • #2 by Mehmet Sønmez on 22. januar 2016 - 21:19

      Glemte å skrive mitt navn oppe.:-)

      Lik

      • #3 by Hanne Sand on 22. januar 2016 - 21:44

        Takk for støtte, Mehmet. Du vet jo litt mer enn meg.

        Lik

  2. #4 by Petter Kjørstad on 22. februar 2016 - 09:33

    Det snakkes mye om at det er _patriarkatet_ som undertrykker kvinnene og tvinger dem inn i arrangerte ekteskap, men du er tydelig på at det er mødrene og bestemødrene som står bak avtalene familien imellom og utøver mye av den sosiale kontrollen.
    Hvis det er slik det vanligvis foregår, hva tror du er grunnen til at dette er kvinnenes domene?
    Er det f.eks. fordi kvinnene er tettere knyttet til kulturen i hjemlandet og dårligere integrert i det norske samfunnet (f.eks. fordi de ikke er i jobb og selv er «importbruder», som er gift med en andregenerasjons innvandrer)?
    Eller er det fordi de er hjemmeværende og dermed har mer tid til det sosiale enn mennene (som er mer opptatt med arbeid og mannsfellesskaper)?

    Likt av 1 person

  3. #5 by Hanne Sand on 22. februar 2016 - 12:30

    Etter min erfaring har kvinnene svært stor makt innad i familien. I mange tilfeller er hun hjemmeværende, lærer seg sjelden språket og opererer følgelig bare innen familien. Siden hun i liten grad integreres i samfunnet, blir det hennes «overlevelsesstrategi» å styre hjemmet med hard hånd. Far er ute og tjener penger, og mors domene blir huset. Hennes oppgave blir å bevare hjemlandets tradisjoner og kultur, for det er det hun kan og derigjennom får hun makt. Så lenge familiene opprettholder denne kjønnsforskjellen, krever det (for) mye av jentene å etablere nye skikker for klanens jenter. Les også Hadja Tajiks innlegg i Aftenposten i går, hun drøfter de samme tankene som jeg har. I tillegg kan det også være at mennene ønsker denne oppgavedeling fortsatt, for noen kan det oppleves som skremmende at kvinnene skal ut i samfunnet og delta der. Og da er vi jo tilbake til sufragettdebatten i forrige århundre. Innvandrerjentene kommer nok etter, men de må bli nytenkende mødre først.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: