Joda, vi kan ta i mot flere

Nå strømmer flyktninger til landet, og folk jobber «fletta av seg» (sitat intervju på NRK) for å hjelpe til. Og selvfølgelig skal vi gjøre alt vi kan for disse som ikke kan bo i landet sitt lenger. I første omgang gjelder det å dekke de basale behov, som mat, klær og husvære. Og da er folk fulle av forståelse og omsorg, det er jo så nestekjærlig å stikke nedom Tøyen med en pose klær. All ære til de som bidrar nå, alle som bruker av sin tid og krefter for å gjøre ankomsten til landet så god som mulig.

Det er i årene som kommer vi også må stille opp. Det er når de skal begynne med sitt nye liv som borgere i landet problemene vokser, men de er ikke så synlige. Etter å ha jobbet med flerkulturelle i skolen gjennom mange år, ser jeg at vi må være klar over hvilke utfordringer som ligger utenpå det som er basalt.

Skolegang er ikke like grei for alle. Mange foreldre har gått på skoler med en helt annen kultur, og de må læres opp til hvordan systemet fungerer her. De kan ikke språket, slik at de knapt kan hjelpe sine barn. Kanskje har de mer enn nok med å leve med egne traumer og negativer erfaringer, slik at for dem er det vanskelig å skulle følge opp barna i en skole de ikke kjenner til. Kanskje har de lite skolegang selv, og det kan være vrient å ta inn over seg at barnet passerer en i kunnskap og utdannelse. Mange elever utsettes også for unødig press, fordi det forventes at de skal få en utdannelse som gir en posisjon foreldrene aldri klarte å oppnå. Når så elevene opplever at de ikke klarer å leve opp til slektas krav, kan dette gi negative utslag som kan være vanskelig å tyde og avhjelpe.

Jeg synes vi til tider er litt blåøyde. Vi tror at når de får tilrettelagt et liv med mat, klær, hus osv, så er det bare å lære seg norsk. Da er liksom alt i orden. Inge blir norsk fordi man har lært seg språket. Prosessen er mye, mye lengre enn noen ukers språkkurs.

Det er her vi må endre vår innstilling. I første omgang må vi slutte å si dem og oss. Alle kommer med sin egen historie, og vi må møte dem der de er. Jobben til hjelpeapparatet er ikke over når det praktiske er ordnet. Og – det som irriterer meg mest; skolen kan ikke gjøre all integreringen alene. Den jobben må gjøres av alle i samfunnet, hele tiden. Vi må lære opp de som ikke skjønner norsk samfunnsstruktur, skolesystem osv. Og vi må ikke forvente at alle blir som oss, for det er ikke noe som heter «vanlige folk». (unntatt hos FRP) Vi må alle gjøre som de glimrende kollegaene jeg har hatt gjennom årene, lærerne som finner frem til det gode i alle og som hjelper alle, uansett utgangspunkt, til å bli gode samfunnsborgere.

Ideen om å bli kjent med naboen er litt skummel her i landet. Vi lukker døren og lar alle passe seg selv. Hva om vi åpnet opp litt, så det verdifulle i alle vi møter og sammen gjør landet rikt og trygt. Selv om det kan ta tid.

Med ønske om en god fremtid for alle nye og gamle i landet.

Hanne

Advertisements
  1. #1 by Ingjerd Lund Ardouane on 25. september 2015 - 15:14

    Kloke ord. Deler videre!

    Likt av 1 person

  2. #2 by Line Draget - Innsiden sett fra utsiden - on 1. oktober 2015 - 21:18

    Velskrevet og lettleselig, Hanne. Så jeg delte videre på fb.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: