All makt til lærerbloggerne.

Nå dukker det stadig opp nye lærerblogger. Felles for de fleste er at de er så snille.  Det skrives vakre epistler om hverdagen i klasserommet, de søte og lærevillige elevene bobler frem.  Det er om læreres daglige slit og strev, men alle er egentlig lykkelige og glade likevel.  Så sutres det over rettebunkene, og om at ferien blir brukt til de evige stilhaugene. Klangen av lærerens kall ligger over det hele, og alt er godt og oppbyggelig for en sliten kollega.   Godt skrevet, bevares, man er da norsklærer.

Men det er så snillt!  Er man redd for å støte noen? Er man redd for at rektor/skolesjef skal kalle en inn på teppet og gi advarsel? (Forresten, det vet vi jo at skjer) Når man velger å skrive under pseudonym, tar jeg det som en liten indikator på at ytringsfriheten er noe begrenset for oss i skolen.  Det blir jo litt puslete når ‘Kateter Kid’ slåss for kritt uten palmeolje eller ‘King of Chalk’ vil ha rettefrie onsdager.

All ære til de som tør å stå frem.  Til de  (han) som må stå skolerett i beste sendetid, enda alle påstander er godt underbygget.  Det må være lov til å mene at Hattie tar feil, og at skolesjefen ikke nødvendigvis har de beste løsningene.

Kjære medbloggere, bråk litt mer.  Vi må kunne ha egne meninger som ikke står nedfelt i kommunens handlingsplaner.  Følge dem, joda, men protester må det være rom for.  La det bli litt lyd, det er fra grasrota sannheten bør komme.  Ikke tredd nedover hodene våre fra kontorene.

Hilsen med kampvilje

Hanne

 

Advertisements
  1. #1 by spadeerspade on 5. april 2015 - 13:06

    Det er ikke lett å stå frem, når kollegaer er blindt lojale og bitt av positivitetsbasillen. Jeg begynte å blogge for å stille spørsmål ved noen «sannheter», og for min hjertesak; vold i skolen. Jeg ser posten leses og deles på Facebook, men ingen kommenterer i bloggen. Det har gjort at jeg modererer meg, prøver å vise det gode ved jobben, for å vise at jeg ikke bare er en sutrende lærer. For det er jeg ikke. Men sagt rett ut er det store problemer i skolen, som selvlærere er med på å dekke over. Man vil jo ikke ha fokus på ting som ikke fungerer i klasserommet sitt. Det peker jo oftest tilbake på manglende klasseledelse. For de lærerne med god klasseledelse har ikke voldsproblematikk, eller? Jeg tror det er denne frykten for å tape ansikt som gjør at folk går stille i dørene, til tross for problematikken. Jeg har forsøkt å be kollegaer hjelpe meg å spre budskapet i bloggen, men har fått svært ulik respons. Noen ber meg fikse det selv, noen svarer ikke, noen deler, men bare for å være grei, kun noen få er åpent enige. Vi er et lojalt og nedhysjet folk rett og slett. Og når vi ikke kan støtte hverandre en gang, skjønner jeg hvorfor det er lettere å bøye nakken.

    Lik

    • #2 by Hanne Sand on 5. april 2015 - 13:51

      Takk, meget klokt sagt. Du er inne på noe vesentlig; denne altoverskyggende lojaliteten som skremmer oss til taushet. Kanskje hverdagen for lærere er så strevsom at vi ikke orker å stå frem? Har byråkratene all makt? Jeg venter stadig på et læreropprør, men det eneste som har vært i det siste var mot egen fagforening. Hvordan kan vi samle oss og få tilbake vår autonomi?

      Lik

  2. #3 by spadeerspade on 5. april 2015 - 13:52

    Kanskje blogging ikke er så dumt, dersom vi kunne støttet hverandre litt? Sett at det er lov å gjøre opprør og si ifra! Om man føler man er flere er det utrolig hva man tør. Akkurat nå føler jeg meg litt alene inne i spade-verdenen, ha ha ha. Men godt å lese i bloggen din, deilig engasjement!

    Lik

    • #4 by Hanne Sand on 5. april 2015 - 14:12

      Takk igjen. Vi får bråke så mye vi tør, og håpe flere blir med. Sammen er vi sterke.

      Likt av 1 person

  3. #5 by spadeerspade on 5. april 2015 - 13:54

    Jeg tror forresten veldig på det at lærere alltid strekker strikken maksimalt skyldes at lærere oftest er veldig pliktoppfyllende og arbeidsomme, kombinert med tanken at om ting ikke går bra må det være noe jeg gjør galt. Da får jeg bare fikse det!

    Lik

  4. #6 by R on 24. april 2015 - 17:40

    Det er vanskelig å gå «åpent ut som kritiker» til systemet. I enkelte skolers » lærerstandarder» nedfeller noen skoleledere lærernes plikt til lojalitet i forhold til skolens ledelse. Skoleledere bygger karakter og derav godt omdømme i nærmiljøet. Å være systemkritiker er en tøff jobb. Ikke fordi du taler i mot det som er » sannheten» men du skal kunne tåle å få munnkurv av ledelsen. om du er heldig kan en aldri så liten advarsel vanke dersom du går ut med kritikk på sosiale medier. Jeg kan forstå at man ønsker kontroll på debatt om skolen. Men det kan bli vanskelig å få til en debatt dersom det er ledere som ikke setter av tid til konstruktiv debatt. Å drive skole er ikke bare å drive didaktiske prosesser i riktig retning. Lærere bør i større grad være tøffe nok å kreve sin «Plass i drift av skolen». …. Tøft ja men MANGE skoleeiere avfeier det….

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: