Jeg, en mobber.

For tiden skriver alle bloggere med sans for seg selv om mobbing. I dag er det min tur.

Beklageligvis må jeg tilstå at jeg selv har vært en mobber, en av de riktig slemme. Vi gikk på barneskolen, så det er lenge siden. Hun het Lise, og var naboen min. jeg fikk tilsnakk av både mor og lærer, men hørte ikke på dem. Stakkars Lise fikk gjennomgå, men det var bare verbale skyllebøtter. (og det var / er ille nok!) Jeg vet ikke hvor hun er nå, har ikke sett henne siden skoledagene. Skulle gitt mye for å si unnskyld, men det er vrient når jeg ikke vet hvilket navn hun har eller hvor hun bor.

I mange år har jeg grublet på hvordan jeg kunne være sånn.

Og tilslutt fant jeg svaret. Årsaken vil jeg ikke gå inn på her, det er hva som kunne fått meg til å slutte å plage Lise som er viktig. Det jeg kom frem til er ganske enkelt og kan overføres på andre.

Alle mobbere har en historie som gjør dem slik. Man blir ikke født mobber, det er alltid noe som trigger plagingen.

Det nytter ikke med straff, det vil gjøre vondt verre. Hvis Lises ”sladring” hadde medført at jeg måtte bytte skole, ville jeg sikkert plaget noen andre. Man må gå den andre veien. Mobberen må møte et hjelpeapparat som har tid og kompetanse til å finne årsaker og legge til rette for at mobberen kommer på andre tanker. Det må jobbes med holdninger i hele skoleverket, ikke bare rundt de slemme. Det må være fokus på ting som er gjort riktig, ting som er bra, og på hvordan vi skal respektere hverandre.

Som sagt i tidligere blogg tror jeg ikke på dyre antimobbeprogrammer som skal redde en skole med mye mobbing. Jeg tror på omtanke fra de voksne for alle som er rundt dem. Alle elever skal møtes med forståelse og hjelp til å løse problemer.

Og bare for å ha sagt det, dagens minister er like langt på jordet som sine forgjengere. Ideen med å sende mobberen til neste skole, faller på sin egen urimelighet. Det er som å brennemerke en mobber, gi ham en stor M i pannen før han tvinges til en skole han ikke vil gå på /som ikke vil ha ham.

Vi må innse at det vil alltid være mobbing, og vi trenger ingen skippertak. Det skolen må ha, er daglig innsats for at alle skal trives. Det må være et kontinuerlig arbeid som gjennomsyrer alt som skjer på skolen.

Les også hva jeg tidligere har blogget: http://wp.me/p1g29y-5P

Hilsen Hanne (med bøyet hode)

 

 

Advertisements
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: