Kulturkløften er større enn man tror.

Dette er ikke for å stemple noen, men heller for å belyse et problem som ligger latent i skolen i dag. Det er vanskelig (og farlig!) å henge ut en bestemt gruppe. Innen hver gruppe finnes ulike grader av integreringsevne/vilje. Derfor er dette skrevet på et generelt grunnlag, og må leses som det.
Noen elever klarer overgangen til nytt land, nytt språk og ny kultur svært bra. Men vi ser at jo lenger fra Norge eleven har sin bakgrunn, jo vanskeligere kan det være å bli ”norsk”. Tilsynelatende er de vel tilfreds med å lære seg språket mer eller mindre bra, i hvert fall nok til å klare seg i hverdagen. Men i bakgrunnen lurer forskjellene og utfordringene.

De har en religion som holder dem i stramme tøyler. Det dikteres hva de skal ha på seg, (trist å se at de må dekke seg til nå når vårsola flommer), hva de skal gjøre i fritiden, og hva de skal spise/ikke spise. Når det i tillegg kommer sterke krav og forventinger fra foreldregenerasjonen, blir møtet med norsk skole vanskelig for dem. Vår skole er tuftet på ideen om at sosialisering foregår på skolen så vel som i hjemmet. Det forventes at alle elevene skal delta på egne premisser, bidra i undervisningen, finne frem til egne evner og følge egne ønsker. Vi ønsker selvstendige elever som tar valg basert på utviklingen som foregår i dem gjennom skolegangen, og vi vil at de skal bli uavhengige voksne som gjør det som er rett for dem.
Dette lar seg vanskelig forene med en kultur som er basert på at slekta bestemmer det meste, og overlater til skolen å gjøre kun fagformidling. Vi kan vanskelig få til et fruktbart samarbeid med hjemmet når slik kultur tar overhånd. Og elevene slites da mellom ønsket / kravet om å gjøre det bra på skolen og en rigid patriarkalsk kultur som styrer alt de gjør. Når bestefar har bestemt at man skal bli lege, hjelper det lite å ønske seg noe annet. Lojalitet til slekta overskygger det meste, ser det ut til.

Tanken er snublende nær; Man kan komme til å mistenke dem for å ta det beste av vårt samfunn, som sosiale goder, gratis utdanning osv, men henge fast i ideene fra hjemlandet. Dette blir en kollisjon som neste generasjon kjenner godt. Vi kan motivere og agitere for individets rett til egne valg, men så lenge slekta ikke slipper taket, kommer vi til kort.

Derfor tror jeg at vi må kreve mer av foreldrene. Når de har valgt å bosette seg her, må de innse at barnas fremtid er norsk. Foreldrene må lære seg norsk slik at de kan delta i ungenes skolegang. De må være møte på foreldremøter, lære seg norsk skolevesen, og til slutt oppmuntre og støtte ungenes valg til å ta forme sin egen fremtid. Samfunnet vårt er basert på at alle bidrar, og da kan ikke noen melde seg ut og tviholde på gamle skikker og fordommer som ikke passer inn i vårt land.
Når dette er sagt, la meg understreke at jeg bøyer meg i støvet for alle som klare balansegangen mellom å ta vare på sin særegenhet og samtidig bidra i samfunnet her. Det blir stadig flere av dem, og landet trenger hver eneste en.
Med hilsen
Hanne

Advertisements
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: