Ytringsfrihetens norske begrensinger.

Kongen skrøt i sin nyttårstale om at vi kan si hva vi vil her i landet. Vi skal kunne uttrykke vår mening nesten hvorsomhelst og nårsomhelst uten å risikere fengsel eller annen straff. Slik jeg ser det er dette en sannhet med visse modifikasjoner. Ytringsfriheten er vedtatt, javel, og vi skulle kunne hevde vår mening hvis vi ville. Men vi vil ikke, og vi tør ikke.
For oss som jobber i det offentlige, henger lojalitetssverdet tungt over oss. Her gjelder det absolutte og ubestridte kravet om lojalitet til enhver tid. Og lojalitet går alltid oppover. For oss som setter eleven i fokus og har hans/hennes ønsker og behov som førsteprioritet: glem det. Vi blir holdt i stramme tøyler og må alltid se oppover i systemet for godkjenning av alt vi sier og gjør.
Dette viser seg når vi spør om hvorfor det er så få rektorer i avisene; de har munnkurv, stram sådan. Enhver rektor som skjønner sitt eget beste, sørger for å smiske oppover og gjøre som storebror skolesjef sier. Da er ytringsfriheten til ingen nytte. Lojalitetskravet kveler ethvert tilløp til egne meninger for ledere i skolen.
I Norge gjelder det også å holde seg inne med de riktige personene. Og når man er på vei oppover karrierestigen, må man for enhver pris skjule egen tilkortkomming. Det gjøres best ved å tråkke på andre som er under en i systemet. Det norske klatresamfunnet skaper en utrygghet for å mene noe eller bli avslørt. Vi smisker oss gjennom dagene, og gjør som maktmenneskene befaler. Har man kommet så langt som til et kontor i skoleetaten, er det nødvendig å tute med ulvene og holde seg inne med sjefa. Dessverre.
Så vi kan altså si hva vi vil, men konsekvensene kan bli svært ugreie. Ikke fengsel, nei, men smertefulle dager venter, for eksempel med utfrysing, bli avsatt, bli kastet ut av ”det gode selskap”, kort sagt miste sin posisjon fordi man ikke gjør som storebror sier.
Jeg trodde lenge at vi hadde et åpent samfunn det alle kunne stole på alle og at alle ble verdsatt for hva de gjorde og sto for. I de senere årene er jeg blitt skremt og lei av å se lojalitetskravet kvele engasjement og innsatsvilje. Og hvis man skulle være så uheldig å måtte jobbe sammen med maktsyke folk som er redd for å bli avslørt, da er ytringsfrihet bare et pent ord.
Litt resignert,
hilsen Hanne

Advertisements
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: