Skolen kommer til kort, uansett.

Dette er en erkjennelse etter mange år i skolen. Vi klarer ikke å gjøre unga til ”gagns menneske” – alene. Det må sterkere krefter til. Og de kreftene er i hjemmet.
Jeg innser nå at uansett hvor dyktige lærerne er, uansett hvor velorganisert skolen er, hvor mange krefter som settes inn – det er i hjemmet alt skapes. Det er hjemmet som lærer ungene det grunnleggende, det er der holdninger dannes og livssyn skapes. Hvis ikke hjemmet klarer denne jobben, kan skolen lite gjøre for å endre dette.
Forresten, skolen gjør mye, veldig mye. Vi setter inn krefter på alle nivåer, møter og kompetente folk og tiltakt i øst og vest. Vi forsøker å rette opp skakkjørte unger, og å oppdra dem til å kunne bidra i samfunnet på den riktige måten. Vi prøver!
Jeg ser nå at altfor mange krefter og ressurser settes inn fordi hjemmet ikke klarer jobben. Vi bruker altfor mye tid og krefter på å gjøre hjemmets jobb, dessverre. Dette går på bekostning av de som har fått en god start med et trygt hjem som gir gode rammer rundt oppveksten.
Skolen gjør mye bra, men det er ikke nok – og kan ikke være nok. Det grunnleggende arbeidet må gjøres i hjemmet, og kan ikke erstattes noe annet sted.
Joda, vi redder ett og annet løvetannbarn. Vi gjør en forskjell for mange, men altfor ofte kommer vi til kort.
Alle barn har krav på en eller flere voksne som tilbyr et trygt sted med nok omsorg og praktisk tilrettelegging. Det skal være en selvfølge for alle barn at det er minst en voksen som ser dem hver dag, som bryr seg om og som elsker dem betingelsesløst.
Det må ikke nødvendigvis være materiell overflod, fine hus og store biler. Det må være omtanke, nærhet, tid og oppmerksomhet nok til hver og en.
Jeg har lenge trodd at skolen kan bøte på en eventuell mangel, slik at alle kan føle seg sett og verdsatt. Men dette tror jeg ikke lenger. Jeg ser at krav til dokumentasjon, møter og rapporter tar altfor mye tid, tid som kunne vært brukt til å se/prate med/høre på en ensom elev.
I tillegg ser jeg også at skolen aldri vil kunne erstatte en elevs følelse av tristhet, tap og ensomhet ved å gå hjem til et hjem uten varme voksne med tid og omsorg nok til dem.
Trist.
Så vi får forsøke å oppdra neste generasjon til å få med seg viktigheten av å være tilstede for hverandre og sine barn, til å bruke tid til hverandre og ikke minst oppmuntre og elske dem uansett.
Det er ikke så vanskelig.
Hilsen Hanne

Advertisements
  1. #1 by Ellen on 26. september 2013 - 17:06

    Jeg er enig med deg! Men å oppdra unger TAR TID. Når unger sendes i barnehage fra 1 år, de fleste med 5 lange dager i uke, når nesten alle unger går på sfo, da har samfunnet lagt til rette for at andre enn foreldrene skal oppdra barna. Det er faktisk begrenset hva man får gjort for sine egne unger de få våkne timene av døgnet som er igjen. Det er ikke ungene som velger seg barnehage og heldagsskole. Det er et samfunn som krever at uansett hvor mange barn du har, så heter normen to utearbeidende foreldre.

    Lik

    • #2 by Hanne Sand on 26. september 2013 - 17:17

      Ja, det er klart at mange barn har mye av dagen borte fra hjemmet. Men det forsterker mitt syn om at hjemmet må være et trygt sted med omsorg og tid for hvert barn. Når de vet at mor og/eller far er der og venter på dem, vil dette gjøre eventuelle «prøvelser» ute i verden lettere å takle. Trygge og kjærlige hjem gir ungene den ballasten de trenger som gjør dem mere mottagelige for skolens kunnskapsformidling.
      Hanne

      Lik

  2. #3 by Jan C. Rosenlund on 26. september 2013 - 20:57

    Det er visst en god del «hjemmet er best»-holdninger skjult her! For det Hanne sier, er jo at alle barn trenger voksne som ser dem, bryr seg om dem og elsker dem. Hun sier IKKE at dette nødvendigvis må være foreldrene i hjemmet. Og så pass mange «løvetannbarn» som ble vellykket har jeg sett og lest om, at jeg vet det går an at en særlig engasjert lærer, fritidsleder eller nabo kan være akkurat det som trengs!

    At skolen ikke strekker til, er delvis «systemets» skyld (og jeg er ikke sikker på om «økt krav til dokumentasjon» er hovedproblemet!). ikke minst at det er for få voksne der, og at de driver med feilaktige ting – som de hardnakket påstår er lærerike, men ikke er det. Men det er også lærernes «feil», som godtar det lærings- og barnefiendtlige regimet «systemet» foreskriver. Men, stakkars, de har ikke utdanning til noe annet, og skolesystemet ivrer såvisst ikke til nytenkning!

    Det er lett å si at «en barnevennlig skole er et håpløst prosjekt; bare nå hjemmene gjør det riktig» – men det er faktisk skolen samfunnet kan omforme; hva som foregår i hjemmene er langt mer kontroversielt å mene noe om!

    Lik

    • #4 by Hanne Sand on 27. september 2013 - 06:07

      Etter min mening må vi kreve noe av hjemmene. Det må være noen der som stiller opp for ungene, fra helt basale ting som matpakke og gymtøy, via oppmøte på foreldremøte til de gode samtalene med omsorg og aksept. Vi krever av skolen skal tette disse hullene, men jeg synes de fleste disse oppgavene burde løses i hjemmet. Vi skal først og fremst undervise, ikke være sosialarbeidere. Jeg er enig i at skolen har en viktig oppdrageroppgave, men den bør/skal gjøres i samarbeid med hjemmet. Tid og omsorg koster ikke noe, det har alle råd til.
      Hanne

      Lik

      • #5 by Jan C. Rosenlund on 27. september 2013 - 07:57

        «Vi skal først og fremst undervise…» Enten er dette litt generelt og overfladisk skrevet, eller så springer dette ut av en av de grunnleggende svakhetene ved hva en lærer bør gjøre. Hun skal først og fremst HJELPE TIL LÆRING, hvori bl, a, inngår å undervise . men etter nøye vurdering om hva, hvor lenge og hvor i elevens læringsprosess.

        «Tid og omsorg koster ikke noe, det har alle råd til.» Men EVNEN OG MULIGHETENE er høyst ulikt fordelt. Og alle barn trenger mange voksne å forholde seg til, ikke bare noen mer eller mindre kapable foreldre de tilfeldigvis bor sammen med, og et par travle lærere med stivt blikk på undervisningsmengde.

        Men vi er sikkert enig om at det er elevenes læring og utvikling som
        er hovedsaken. For samfunnet er det skoleforandring som må være hovedvirkemidlet (så kan vi godt ha ønsker for hjemmenes innsats også)

        Lik

      • #6 by Hanne Sand on 27. september 2013 - 09:26

        Hei igjen.
        Så er vi nesten enig, jeg vil kreve litt av hjemmene og du vil ønske. Alt for elevenes beste, ikke sant?
        Hanne

        Lik

      • #7 by Jan C. Rosenlund on 27. september 2013 - 14:46

        Ja. Og jeg tror det er mulig å gjøre noe med skolen. Det er tungt og digert og vil ta lang tid – men det er mulig, og helt nødvendig. Det er høyst forskjellig hva hjemmene kan greie, og har dessuten bare muligheter for å gjøre deler av det som er nødvendig for barna.

        Lik

      • #8 by Hanne Sand on 27. september 2013 - 15:48

        Men en trygg, inkluderende og varm oase kan alle hjem klare å være for barna. Så kan vi endre skolen samtidig. Og der er vi helt enig!

        Lik

      • #9 by Jan C. Rosenlund on 28. september 2013 - 08:04

        «Men en trygg, inkluderende og varm oase kan alle hjem klare å være for barna.»
        Nei, jeg tror ikke alle hjem kan det, og jeg tror aldri alle vil kunne bli det. Hvor stor del av hjemmene som kan bli det er ikke godt å si.

        Lik

      • #10 by Hanne Sand on 28. september 2013 - 10:23

        Men jeg vil gjerne fortsette å tro at alle hjem kan bidra med en trygg ramme uansett!

        Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: