Landets modigste studenter.

Det må være landets tøffeste folk som kaster seg over lærerstudiet i disse dager. Den svartmalingen som læreryrket blir utsatt for i disse valgfleskdager burde skremme noen hver fra å begi seg ut på den veien.

Fra alle hold males det et skremmebilde av livet i skolen (som selvfølgelig alle partiene har løsningen på!) Fra lærerhold ropes det om skjemavelde, for liten tid til elevene, for mange arbeidsoppgaver, for liten oppfølging, for dårlig lønn, for mange møter, må utføre renholder og vaktmesters jobb, de blir overstyrt av byråkratiet…. Listen er uendelig. Tilsynelatende!

Men politikerne hevder lærerne ikke er faglig dyktig, de ser ikke mobbing, de jobber for lite, de har for korte dager, de vinner ikke Pisa, osv. Av og til sier de at jo da, det finnes mange flinke lærere, MEN norsk skole er elendig. Og det skal de gjøre noe med – bare de får stemmen din.

Midt oppi dette finnes det studenter som trosser klagekoret (les: valgflesksvadaen) og går med hevet hode og glede til studiene for å bli lærer. Man kan bare beundre dem. Tenk å kaste seg ut i et yrke som for en utenforstående kan virke som en risikosport.

Jeg opplevde forleden det som er enhver lærers glede; en tidligere elev som lykkelig forkynte at hun gikk på lærerskolen – og stortrivdes. Sånt varmer, lykke til Hilde og alle dere andre. Da har vi vel ikke skremt dere?!

Det hadde vært spennende å høre med disse som nå velger å bli lærere. Hva tenker de om fremtiden? Hvordan turte de å gå denne veien, når alle svartmaler yrket? Hva trigger dem til å ville jobbe i skolen?

Kanskje de kan rope høyt slik at alle skjønner at verdens beste jobb er å være lærer. For de som tør!

Hilsen Hanne