Store skoleforskjeller, kort avstand. Hvorfor?

Nå har jeg sett skoler fra begge sider av bygrensen, og resultatene forundrer meg. Elevgrunnlaget er på mange måter svært forskjellige.

For å markere forskjellen, la meg ta ytterlighetene. I Groruddalen finnes Ali. Han har ikke snakket norsk før han begynner i skolen, han kan ha lærevansker i tillegg. I hans hjem er det i liten grad oppfølging av skolearbeidet, foreldrene kan knapt norsk, det er ingen bøker, ingen leksehjelp og ingen som spør hva han lærte på skolen i dag. Alis foreldre har liten skolegang og sliter i en underbetalt service-jobb. Ali må klare seg selv, og regner med at han skal overta fars drosje etter hvert. Dette skaper ingen lærelyst, ingen glede og iver over å komme til skolen. For ham er skolen et sted han må være, og det er bare et sted å møte venner og komme seg gjennom dagene.

På den andre siden av bygrensen, over i Lørenskog finner vi Ole. Han har de store hagers selvtillit, et ressurssterkt hjem på mange måter. Foreldrene er høyt utdannet, og har tidlig krevet god innsats av Ole på alle områder. Han har mål med utdannelsen, og foreldre som holder både ham og skolen i ørene. Ole er trygg på at han vil komme langt, og han jobber iherdig for å nå sine mål.

Da skulle man tro at resultatene på Romerike skulle være langt bedre enn på Oslo øst. Men det er ikke tilfelle.

Jeg ser hardtabeidende lærere på begge sider, så jeg leter videre etter årsak og finner at skolebyråkratiet er grunnleggende forskjellig. I Oslo er det tydelige krav til alle voksne, men det er også oppfølging, kursing og hjelp til de som trenger det. Og ikke minst så vanker det anerkjennelse og oppmuntring til de som vil noe og som får til noe. På toppen sitter ledere som tør ta initiativ, og støtter de som ønsker noe. Ja, det kommer kritikk for at det er slitsomt og mye å ta hensyn til, men resultatene viser at det nytter med tydelige og modige ledere.

Over grensen derimot er det altfor mange skolebyråkrater som er redd for initiativ, som gjør hva som helst for å beholde makten og som ikke tør stole på at egne ansatte gjør en god jobb. Her gjelder det for maktapparatet å beholde kontrollen for enhver pris, og heller kvitte seg med høyttalende ansatte som har meningers mot og tør gå egne (kanskje bedre?) veier.

Dette smitter nedover, slik at kommunene blir preget av negativitet og passiv motstand mot pålegg. Her har man ikke skjønt nytten av å dra samme vei, og samtidig ha takhøyde for andres ideer og meninger.

Med de hypermotiverte elevene som finnes i området bør resultatene over grensen være langt bedre. Men noe hindrer dette, noe som klemmer og skremmer vekk initiativ og entusiasme.

Trist. Men man er glad for å være på den riktige siden av grensen nå.

Hilsen Hanne

Advertisements
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: