Jenter betyr ingenting

De siste månedene har jeg hatt gleden av å tilbringe dagene med elever med flerkulturell bakgrunn. Det har vært spennende og lærerikt, og jeg stortrives med disse flotte ungene.

Men forleden kom det en svart sky på vår himmel. Jentene har hele tiden vært svært interessert i hvordan det har vært å vokse opp med norsk kultur i sekken. De finner det underlig at jeg har en mann som lager mat, og at jeg ikke er avhengig av en mann for å klare meg. Etter hvert har jeg skjønt at min frihet er uoppnåelig for dem.

Husk at disse jentene er skoleflinke, og vil gjerne bli til noe og stå på egne ben. Men likevel, jeg ble trist da de sa:

Hvorfor er vi jenter så lite verdt?

Jeg følte avmakt og hadde ingen svar. Det holder ikke med å vise til hva jenter kan få til i Norge. Disse jentene er bundet på hender og føtter av familiens kultur. Noen av dem får ikke være med på klassetur fordi det er for mange gutter med.

Jeg hadde ikke hjerte til å si til dem hva årsaken etter min mening er; de har fedre, onkler, brødre som hårdnakket holder på sitt hjemlands tradisjon og nekter å godta at kvinner i Norge skal støttes til å ta egne valg og gå egne veier.

Disse jentene har ikke mulighet til å bli selvstendige fordi familiens menn er redd for å miste kontrollen. Jentene skal helst gifte seg med en fra samme sted og med samme religion som familien, og det må de bare akseptere. Protesterer de, må de bryte med familien.

Jeg har ingen trøst til disse flotte jentene. Jeg kan oppmuntre og høre på dem, men det er slekta som rår. Jeg håper de klarer å få seg en utdannelse, og at de klarer å overbevise far om at de må få ta egne valg.

Men jeg er redd det blir mange ulykkelige dager for dem. De er jo ”bare jenter”.

Trist hilsen

Hanne

Advertisements
  1. #1 by Britt Klausen on 15. mai 2012 - 18:45

    Ja, det er trist. Jeg husker en kollega som var fullstendig klar over at hun hadde et valg. Hun kunne velge å gifte seg av kjærlighet, eller hun kunne velge å ha kontakt med familien. Hun mente hun var svak som valgte familien. Spør du meg, var hun sterk. Hun valgte plikten fremfor gleden. Det hadde jeg aldri klart.

    Jeg tror at det, med tiden, vil bli en endring. Jeg håper i alle fall det.

    Lik

  2. #2 by en leser on 15. mai 2012 - 20:02

    Bra skrevet. som alltid

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: