Likestillingen er tilbake i middelalderen.

Som gammel Kvinnefronter ser jeg med sorg at det finnes mange triste kvinneskjebner blant våre nye landsmenn. Vi kan tro at integreringen går strålende, men altfor mange av disse kvinnene sitter fast i en hyper-patriarkalsk kultur som gir dem store begrensninger i dagens Norge.

Vi ser glansbildene, noen flotte jentene som har etablert seg med et liv i samfunnet som er forenlig med krav og ønsker som de møter i hjemmet sitt. Dette er bare noen, er jeg redd.
Paradoksalt nok, er det den sterke siden av deres oppdragelse som spenner ben på dem. De oppdras til å ha uforbeholden respekt for autoriteter, og det er vel og bra. Men når de samme autoriteter ber dem dekke håret, ikke delta i svømming og annet i gymen, og til slutt finner en ektefelle for dem, så kommer denne respekten til å være ødeleggende for deres utvikling til et selvstendig, samfunnsnyttig menneske.

Jentene blir aldri likestilt i landet hvis de ikke opplever det i hjemmet. Hvis patriarkatet overstyrer alle deres ønsker og drømmer med krav om følge en kultur som er fra middelalderen, er jentene fortapt.

Med håp om en endring leser jeg Ulrik I Rolfsens påstander. Han kjenner pakistaner-kulturen fra innsiden, og hevder det bedrives overgrep. En kusine hentes fra hjembyen i Pakistan, ”gis bort” til en som er etablert her, og holdes innendørs med husstell og barnepass. Flere i familien bor i samme område, og disse importerte brudene danner en liten boble. Der snakkes det ikke norsk, mens far er ute og tjener penger. Barna får ingen norsk påvirkning, og møtet med norsk skole blir tungt og vanskelig. Det er et håp om at opphold i barnehage kan avhjelpe noen av disse vanskene, men skolen kan ikke løse dette alene.

Innvandrermiljøet må selv ta tak i oppgaven å gjøre jentene i stand til å klare seg som selvstendige mennesker med egne ønsker og mål i det landet de bor i. Jentene kan ikke ses på som hushjelper hvis eneste oppgave er å gå hjemme. Jentene representerer en kjemperessurs, og de må få utfolde seg på egne premisser.

Jeg blir fortvila på jentenes vegne. De er låst i et håpløst system. Hvis de velger å gå sin egen vei, vil mange av dem oppleve at familien slår hånden av dem. Dette er sterke, kloke og modige jenter som er tydelige på hva de må slåss mot, og hvilket Sisyfos-arbeid det er. Jeg tror ikke vi som er utenfor systemet, engasjert som vi er, helt skjønner hvor vanskelig de har det.
Kvinnekampen fra 60-70 tallet er ikke noe i forhold til de utfordringene som finnes i denne patriarkalske kulturen.

Jeg gleder meg hver dag til å møte noen av disse flotte jentene, og jeg nærer et lite håp om at de skal klare å skaffe seg en meningsfylt og rik fremtid basert på egne ønsker og evner. Vi må ikke gi opp.
Gratulerer på Kvinnedagen, søstre i alle land!
Hilsen Hanne

Advertisements
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: